Kronikk: EU vil handle med Norge

Dersom Norge sier opp EØS-avtalen, er det stor sannsynlighet for at EU vil inngå en ny handelsavtale med oss. Norge har masse av det EU vil ha, skriver Heming Olaussen og Morten Harper i denne kronikken.

Publisert
 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

En velkjent hersketeknikk i politiske debatter er å ta samfunnsutviklingen med stor «s» til inntekt for sitt eget standpunkt: «det finnes ikke noe alternativ». Debatten om EØS-avtalen er dessverre et kroneksempel.

Nær sagt alle og enhver synes enig om at avtalen er udemokratisk, med en fortløpende import av EU-lovgivning for det indre markedet. Likevel avskjæres relle diskusjoner om alternativene med at «vi er helt avhengig av den markedsadgangen avtalen gir oss til EU» som Høyres Ine Eriksen Søreide har uttrykt det (NRK 04.10.12).

For å etablere et mer likestilt forhold mellom Norge og EU må EØS-avtalen erstattes med en handelsavtale uten regelimport og overvåkingsorgan.

Nei til EU ba i fjor konsulentselskapet Menon Business Economics utrede om det er slik at eksportindustrien er avhengig av dagens EØS-avtalen. Rapporten Norge og EØS: Handelsmønstere og rammer for samhandel i EØS-avtalen påviser at det ikke er grunnlag for å hevde at EØS-avtalen har gitt mer eksport fra Norge til EU enn en handelsavtale ville ha gjort.

En sammenligning med Sveits viser at handelen til EU har utviklet seg parallelt, selv om Sveits står utenfor EØS og har inngått egne, tosidige avtaler med EU.

EØS-avtalen har blitt noe annet enn forutsatt

Hvem hadde sett for seg at overvåkning av tele- og datatrafikk skulle pålegges gjennom EØS? I alle fall ikke Brundtlandregjeringen som foreslo avtalen og det stortingsflertallet som vedtok den høsten 1992. Likevel ville EU innføre datalagringsdirektivet i EØS og fikk til slutt aksept av et flertall på Stortinget.

Regjeringen garanterte da avtalen ble vedtatt at alkoholpolitikken lå utenfor EØS. «Vinmonopolets enerett til import og engrossalg av vin og brennevin vil bli opprettholdt» het det i Stortingsproposisjonen fra 1991 -1992. Men importmonopolet måtte oppheves, rusbrus slapp til i butikkene og forbudet mot alkoholreklame er endret.

Dette er bare ett eksempel. Råderetten over naturressursene, likestilling, distrikts- og regionalpolitikken og arbeidslivet er andre eksempler der avtalen griper inn i en helt annen grad enn forutsatt da EØS-avtalen ble vedtatt.

Ensidig og ekspansiv avtale

Slik EØS-avtalen fungerer, er den både ensidig og ekspansiv. Norge innfører i praksis alle nye markedsregler EU vedtar. Vetoretten er kun brukt én gang, mot EUs tredje postdirektiv. Vegringen mot å bruke vetoretten innebærer i realiteten overføring av lovgivningsmyndighet til EU.

EØS endrer ikke bare norske lover, men også hvem som bestemmer. Myndighet over alt fra legemidler til flykontroll er avgitt til EUs mange fagbyrå og overvåkingsorganet ESA. På toppen av det hele har Stortinget vedtatt disse sakene med alminnelig flertall, uten å følge Grunnlovens § 93 om suverenitetsavståelse som krever tre fjerdedels flertall.

Hos regjeringen ligger nå spørsmålene om tilslutning til EUs finanstilsyn, med beslutningsmakt over norske banker og kredittmyndigheter, samt energiregulatorbyrået ACER.

Glem ikke geografien

EØS-avtalen kan sies opp med ett års varsel. Dersom den sies opp, skal frihandelsavtalen som gjaldt før EØS igjen regulere handelen. Det fremgår av EØS-avtalens artikkel 120.

Frihandelsavtalen er velprøvd og sikrer tollfrihet for industrivarer til EU. Avtalen regulerer ikke tjenestehandel og er såpass gammel at det likevel er naturlig å gå i forhandlinger med EU om en ny, moderne handelsavtale. 

Det er særlig to viktige forskjeller mellom dagens EØS-avtale og en alminnelig handelsavtale. For det første har en handelsavtale ikke automatikken i EØS for å innføre nye regler fra EU. Tillegg og endringer avtales i likestilte forhandlinger. For det andre har en handelsavtale ikke et overvåkingsorgan eller domstol som har siste ord i praksis og tolkning av regelverket. 

EU har i dag et femtitalls handelsavtaler og pågående forhandlinger med blant andre India, Canada og Thailand, som alle er mindre viktige handelspartnere for unionen enn det Norge er.

Norge er naboland til EU, med eller uten EØS. Økonomen Paul Krugman påviser i den såkalte gravitasjonsmodellen at internasjonal handel avtar med økende geografisk avstand. Derfor er et lite naboland som Norge viktigere for EU enn Japan og Australia.

Fra EUs ståsted vil en ny handelsavtale trolig være det mest interessante alternativet om EØS-avtalen sies opp, for å opprettholde handelsvilkårene mer eller mindre uendret fra i dag.

Norge har varer og tjenester EU trenger

Norge var i 2011 på fjerdeplass av landene EU importerer mest fra, bare slått av Kina, USA og Russland. EU er avhengig av norsk olje, naturgass og elektristet. Mer enn 60 prosent av gassen og mer enn 80 prosent av oljen EU bruker er importert.

EU trenger også fisken vi selger. Unionen importerer over 60 prosent av sjømaten som forbrukes i medlemslandene, og Norge er den største leverandøren. Både for foredlingsindustri og forbrukere i EU er det i deres egen interesse at norsk fisk importeres billig og enkelt.

Behovet for ressurser ser vi tydelig i unionens engasjement for nordområdene, der EU har all interesse av å opprettholde et godt og stabilt forhold til Norge. EU har som kjent ingen kystatsrettigheter i Arktis, og er avhengig av samarbeid med land som Norge eller Russland.

EU handler rasjonelt

EU har like stor interesse av et ryddig handelsforhold med Norge, som omvendt. Norge er et kjøpesterkt marked. Ser vi bort fra olje og gass, kjøper vi vel så mye fra EU som vi selger til unionen. EUs eksport til Norge i 2011 var hele 350 milliarder kroner. Fra EU kjøper vi stort sett ferdigvarer, alt fra skruer til tv-apparater, biler og datamaskiner. Det ville være økonomisk selvskading av EU å forkludre den åpne handelen.

Norge har sagt nei til EU-medlemskap to ganger. Begge gangene var EU interessert i å finne nye ordninger for handel og samarbeid. Frihandelsavtalen fra 1973, EØS-avtalen og en rekke tosidige avtaler på ulike områder viser det.

Da Sveits avviste EØS-avtalen i en folkeavstemming i 1992, satte EU og sveitserne seg ved tegnebrettet og lagde et skreddersydd avtalesett. Prosessen viser at EU er realpolitisk og kan strekke seg langt for å ivareta sine interesser. EU måtte spørre seg: Var det en økonomisk eller politisk fordel i å finne skreddersydde løsninger for et land som hadde sagt nei til det indre markedet? Og: Ville det å la Sveits sette rammene for avtalen gjøre det mulig for EU å oppnå resultater i unionens interesse?

Dessuten: Skulle EU igjen ta sjansen på å forhandle med et land der direkte demokrati og folkeavstemninger er usikkerhetsmomenter og allerede hadde gitt negativt utfall mot EØS?

Til tross for disse utfordringene valgte altså EU å gå i forhandlinger med Sveits. Sett fra Brussel burde det fremstå som politisk mer forutsigbart å gå i forhandlinger med Norge – om en ny avtale etter EØS.