– TV-valgkampen er som regel ganske så tradisjonell. Mediene viser liten vilje til nyskaping, sier HiOA-professor Margareth Sandvik som nylig sluttførte et forskningsarbeid om norske TV-valgkamper.

Nok en gang fylles TV-ruta opp av profesjonelle rikspolitikere som kjenner sin politiske retorikk.

Fengselsdebatten i 2009

Sandvik som har analysert valgkamper på radio og TV fra 1990-tallet og frem til i dag, trekker frem valgkampen i 2009 som et hederlig unntak.

– Da åpnet mediene for nye stemmer – på nye steder. Vi fikk valgkampsendinger fra et fengsel, en moske og fra Petter Stordalens hage, sier hun.

Her deltok blant annet en av de innsatte i debatten som ekspert på kriminalpolitikk.

– Fengselsdebatten vakte oppsikt også internasjonalt. Dette var nytenking som var positivt, men slik har det ikke vært verken før eller siden.

Får ikke frem bredden

I forskningen sin har Sandvik sett på samhandlingen mellom journalist og politikere. På hvordan journalisten gir rom for, får frem og formidler politiske budskap.

Problemet er, ifølge Sandvik, at det er de samme toppolitikerne som blir invitert inn i studioet. Det er få andre stemmer. Men hvem har sagt at valgkampen bare skal inneholde utspørring av politikere?

– Hvorfor er det så få velgere som blir invitert inni TV-studioene? Det er jo dem politikken faktisk påvirker og har en betydning for.

I stedet hentes rikspolitikerne inn i TV-studioet. 

– Resultatet er at journalistikken ikke får frem bredden i politikken, og det svekker troverdigheten.

For mye polariserte debatter

Sandvik er også kritisk til at TV-debattene bare er polariserende og konfliktorienterte. Hun etterlyser en TV-valgkamp som i større grad får frem de politiske sakene.

Polariseringen bidrar til en forenkling der hver politiker reduseres til en talsperson for hver sin side av saken. Det bunner i et syn på politikk som en konkurranse mellom to synspunkt, ifølge forskeren.

– Det står i kontrast til politikkens vesen. Politikkens vesen er mer nyansert, og hver politisk sak har en rekke fasetter, sier hun.

En politiske sak har ofte gått over flere år og valgkamper, og politikeren overtar ofte et politisk arbeid som begynte tidligere og da ofte under andre regjeringer eller byråd.

Mangfoldet forsvinner

Resultatet er at sakens mangfold ikke kommer frem. Politikerne går i skyttergravene og den politiske kommunikasjonen handler i alt sitt vesen om å forsvare. 

– Når mediene inviterer to politikere til å forsvare hvert sitt syn, da får vi ingen bevegelse. Bare to politikere som kjemper om å vinne en diskusjon og levere det beste politiske budskapet.

Selve saksforholdet er mer nyansert enn den enten-eller-logikken som mediene presser politikken inn i, understreker Sandvik. Det oppstår dermed et gap mellom den politisk kommunikasjonen og den reelle politikken. 

– Politikk handler om mye mer enn det som kommer frem i media. Politikk handler om utredninger, om kompromisser. Politikken skal løse problemer og hvordan politikerne kan samarbeid for å løse problemer. I media, derimot, handler det oftest om konflikter, sier Sandvik.

Hvorfor får vi politikerforakt?

Sandvik stiller spørsmålet om politikerforakt og politikktretthet kan skyldes at det samme budskapet kjøres frem om og om igjen. 

Valgløftene er en viktig del av den politiske kommunikasjonen. Det handler om hva politikerne skal gjøre på vegne av velgerne.

– Problemet er at i valgkampen blir valgløftene begrenset til noen få saker. Det satses på noen få saker – som blir gode mediesaker.

Men det er en rekke saker som ligger ved siden av valgkampslagordene, understreker Sandvik. Saker som får liten oppmerksomhet, men som har stor betydning for velgerne.

Valgkamp hele året

Sandvik mener velgerne trenger å bevisstgjøres om hvordan politikken fungerer, slik at de blir mer kritiske. Et problem er at valgkampen er begrenset i tid. Den varer bare en kort intens periode.

– Kanskje skulle vi hatt mer politikk året gjennom på TV. Valgkampen må også nå ut til flere grupper. Her har sosiale medier et stort potensial, men foreløpig har de spilt en mindre viktig rolle i valgkampene, sier hun.

– Sosiale medier kan trekke med seg ytringer fra andre grupper inn i den politiske debatten. Det øker folks mulighet til å involvere seg i debatter –  og at det ikke blir forbeholdt toppolitikerne. Dette er en utfordring for demokratiet, mener Sandvik.