Utviklingsland står ofte overfor et kompleks av problemer som fattigdom, miljøødeleggelser og massemigrasjon, samtidig.

Dette gjør det vanskelig å vite hvilke tiltak som skal iverksettes. Det er vanlig at beslutningstakere bruker ressursene på problemene som det haster mest med.

Da forsvinner derimot muligheten til å vurdere utviklingstiltakene i en større sammenheng.

– Det er et problem at en ikke finner ut om alternativ utnyttelse av ressurser gir bedre og mer omfattende effekter, sier Matteo Pedercini, ved Institutt for Geografi ved Universitetet i Bergen (UiB).

I sin nylig avlagte doktorgradsstudie fant Pedercini ut at en metode for ledelse i næringslivet er svært velegnet for utviklingsarbeid.

– Næringslivsmodellen fungerer godt fordi den gir oversikt over hvilke ressurser et land har til rådighet, og viser hvilke av disse som best kan utnyttes til landets beste.

– Her er det snakk om riktig timing og riktig dosering av tiltak, noe som ofte er svært vanskelig i komplekse systemer, sier Pedercini.

Ressursbasert tilnærming

Pedercini utviklet og brukte simuleringsmodeller ut fra næringslivsmodellen Threshold 21, som bidrar til en ressursbasert tilnærming. Med modellene kunne en vurdere flere tiltak samtidig, som økonomi, utdanningsnivå, infrastruktur og styringsform i et samfunn.

– Spørsmålet var om effekten av utviklingstiltakene sto i forhold til antakelsene om hvordan økonomi og resten av samfunnet fungerer, sier Pedercini.

I tillegg til simuleringer ble flere av Pedercinis studier utført i samarbeid med internasjonale hjelpeorganisasjoner og myndighetene i utviklingsland som Mali, Pakistan, Kapp Verde.

Utvikling tar tid

– Det er viktig å legge til grunn et tidsperspektiv på mer enn de fem til ti år som er vanlig. Dette stiller særlige krav til de modellene som tas i bruk, mener Pedercini.

Han så også at vellykket utviklingsarbeid skjer på flere felter samtidig. Ofte feiler utvikling fordi en bare investerer i én sektor, ifølge Pedercini.

Han understreker hvor viktig det er å oppnå en koordinert utnyttelse av felles ressurser på tvers av sektorene over lang tid.

– Utdanning, arbeidserfaring og helse spiller en vel så stor rolle som selve inntektsfordelingen i et land. Uten slike strategiske ressurser, står en lett i fare for å bli fanget i en fallgruve av fattigdom. Hovedutfordringen ved utviklingsarbeid er å tenke velstand uten å hindre økonomisk vekst, forteller Pedercini.

Virker for godt

Prosjektet til Pedercini har vakt oppsikt fordi det viser seg å bidra til en bedre forståelse av hovedmekanismene i vellykket utviklingsarbeid.

Et av de uforutsette problemene var at modellen bidrar nesten for godt.

– I Mali så vi at enkelte medarbeidere hoppet av utviklingsarbeidet og begynte i det private næringslivet etter å ha lært seg å bruke den nye metoden, forteller Pedercini.