EØS binder Norge mer enn Nato

EØS-avtalen legger sterkere føringer på norsk utenrikspolitikk enn Nato noen gang har gjort.

Telemark bataljons siste en øvelse før de sendes til Kosovo. Fra Hjerkinn i 1999. (Foto: Tomas Moss, Forsvarets mediesenter)
Telemark bataljons siste en øvelse før de sendes til Kosovo. Fra Hjerkinn i 1999. (Foto: Tomas Moss, Forsvarets mediesenter)

– Mens NATO-medlemskapet er et suverent norsk valg av hva Norge skal bruke den utenrikspolitiske handlefriheten til, innebærer EØS-tilpasningen av norsk lovverk at også den utenrikspolitiske uavhengigheten undergraves over tid, sier statsviter Gunnar Fermann ved NTNU.

Han er redaktør for boka Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering, der han selv blant annet har skrevet om hvordan innenrikspolitiske hensyn, men også Nato-medlemskapet og EØS-avtalen, påvirker norsk selvråderett

– Det offentlige og faglige ordskiftet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har vært dominert av regjerings- og stortingsmiljøet, og enkelte tankesmier og akademiske institusjoner, sier Fermann.

Han mener Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen ikke har blitt bredt debattert på flere år. Dette skyldes ikke minst at den rødgrønne regjeringen (2005-2013) bestod av både EØS-vennlige og EØS-kritiske partier.

SV fanget av makten

– Likeledes bidro SVs deltakelse i en rødgrønne regjeringen til å svekke den sikkerhetspolitiske opposisjonen mot norsk deltakelse i militære utenlandsoperasjoner, mener Fermann.

Dette var særlig tydelig under den hektiske opptakten til den vestlige militærintervensjonen i Libya i 2011, sier han.

– Her ble SV satt sikkerhetspolitisk sjakk matt fordi Kristin Halvorsen prioriterte regjeringsdeltakelse høyere enn å være et korrektiv til intervensjonslinjen, sier Fermann.

En tilsvarende kamel måtte det tidligere regjeringspartiet SV svelge i 2005 da den rødgrønne regjeringen besluttet å sende norske kampfly til Afghanistan.

– For et parti som oppstod på opposisjon mot norsk Nato-medlemsskap har disse utenlandsengasjementene skapt spenninger innad, sier Fermann.

Han mener det også har bidratt til at den sikkerhetspolitiske opposisjonen på Stortinget forstummet under de rødgrønne, fordi SV har vært det eneste partiet på Stortinget som har stilt kritiske spørsmål ved norske militære utenlandsbidrag.

– Det er vanskelig å være i opposisjon og posisjon på samme tid når man sitter i regjering og tunge allianseforpliktelser legges på dørstokken, konstaterer Fermann.

Norsk helgardering

Når Norge deltar i krigsoperasjoner i utlandet bruker myndighetene flere typer argumenter for å rettferdiggjøre engasjementene, ifølge Fermann.

– Norske myndigheter helgarderer seg. Det dreier seg om henvisninger til allianseforpliktelser, norsk innflytelse i utlandet og norske verdier.

– I tillegg kommer formelle og operasjonelle argumenter, som kan handle om hvorvidt militæroperasjonen har støtte i FNs sikkerhetsråd, og om sikkerheten til norske avdelinger og sivile i konfliktområdet er godt nok ivaretatt, sier han.

Et sikkerhetslag passer på et fly i Afghanistan. (Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter)
Et sikkerhetslag passer på et fly i Afghanistan. (Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets mediesenter)

Ett sentralt funn i boka er at norske myndigheter brukte samtlige argumentasjonstyper for å legitimere norsk deltakelse i militæroperasjoner i såvel Bosnia og Kosovo som Afghanistan.

Andre funn er at tyngdepunktet i denne helgarderingsstrategien varierer med konfliktområde, med hvilke myndighetspersoner som uttaler seg, og hvilke målgrupper disse henvender seg til.

Vekslende tyngdepunkt

I Bosnia fra 1995 til 1999 understreket myndighetene at deltakelse var viktig av hensyn til norsk innflytelse i arbeidet for å stabilisere Europa, og for å støtte opp om et Nato som søkte etter en ny rolle etter Den kalde krigen.

I Kosovo i 1999 var tyngdepunktet i argumentasjonen annerledes. Serbia (Rest-Jugoslavia) fikk skylden for betydelige overgrep mot den albanske befolkningen i Kosovo, men en vestlig intervensjon måtte skje uten en bekreftende FN-resolusjon og ble kritisert som en inngripen i Serbia sine indre forhold.

Derfor var det viktig å vektlegge at den vestlige luftoperasjonen mot Serbia ble gjennomført av humanitære hensyn.

I Afghanistan, rett etter 11. september 2001, var allianseforpliktelsene dominerende i argumentasjonen til å begynne med. Etter hvert som konflikten endret karakter, og FN fikk en tydeligere rolle, sprer argumentasjonen seg over flere legitimeringskategorier.

Denne helgarderte legitimeringsargumentasjonen med et vekslende tyngdepunkt tyder på at både egenskaper ved konfliktområdet, internasjonale allianse- og interesseforhold, og behovet for å bygge politisk oppslutning i Stortinget påvirket myndighetenes politiske retorikk, mener Fermann.

Dyktighet

Der norske myndigheter vanskelig kan si nei til å delta i en vestlig ledet utenlandsoperasjon, er det en strategisk ledelsesoppgave å bygge innenrikspolitisk tilslutning på hjemmebane for norsk deltakelse i militæroperasjonen.

– Samtidig er det viktig at den strategiske ledelsen makter å utnytte det handlingsrommet som fortsatt måtte finnes til å øve innflytelse på hvordan det norske styrkebidraget utformes og på hvilke operative vilkår styrkene skal delta.

– I dette momentet har norske myndigheter vært ganske oppfinnsomme, sier Fermann.

I kriselignende situasjoner utfordres den utenriks- og sikkerhetspolitiske ledelsen på sin dømmekraft, sin risikovilje og på sin evne til å sy sammen kreative politiske løsninger.

– Dette handler ikke bare om å være dyktig til å identifisere et forelagt rom for handling, men også om å gjøre noe aktivt for å utvide rommet for norsk interessehevding mot de globale omgivelsene, påpeker Fermann.

Referanse:

Gunnar Fermann (red.): Utenrikspolitikk og norsk krisehåndtering, Cappelen Akademisk 2013.

Powered by Labrador CMS