Bak høye murer og en låst port blant boliger mellom Taugata og Øvre Haukeligate i Stavanger ligger kvekernes gravlund, en av få i Europa. Her har kvekerne begravd sine trosfeller siden 1854.

Foruten gravlunden er det i dag få spor av trossamfunnet, men en gang i tiden samlet kvekerne store folkemengder på sine folkeopplysningsmøter.

Tanken om at det er noe av Gud i alle mennesker, og at individet må finne sin egen livsvisdom, står sentralt i kvekertroen. Noen kvekersamfunn legger mer vekt på det evangelistiske og bibelske, mens for andre er «det indre lys» kilden til religiøst liv.

Kvekerne legger ikke samme vekt på feiringen av jul, påske og andre kristelige høytider som andre kirkesamfunn, og de har ingen formell åndelig leder. På landsbasis er det i dag rundt 150 kvekere.

I Stavanger har kvekersamfunnet 28 medlemmer, mens det i storhetstiden var 100 medlemmer og i etterkrigstiden rundt 60 medlemmer i byen.

Stille andakt

Hver søndag formiddag siden 1818 har kvekerne i Stavanger kommet sammen til stille andakt i Vennenes samfunn. Under den timeslange seansen sitter kvekerne sammen i stillhet og søker inn i dype lag i seg selv.

Stillheten kan brytes ved at én eller flere tar ordet for å dele noe med de andre.

– Det er ikke et mål at noen skal si noe under andakten. Den enkeltes opplevelse av stillhet og egne tanker er viktigst, sier Hans Eirik Aarek, nylig pensjonert universitetslektor ved Universitetet i Stavanger.

Han er selv kveker og deltar aktivt i trossamfunnet i Stavanger.

I sitt doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Tromsø, som etter planen skal avsluttes i 2011, skriver Aarek om Stavanger-kvekerne i perioden 1880 til 1970.

I prosjektet ser Aarek særlig på modernisering og endringer som trossamfunnet gjennomgikk i mellom- og etterkrigstiden. Disse periodene bar preg av liberalisering og sekularisering.

Problemer med myndighetene

Historien om kvekerne begynner i England i 1652 med grunnleggingen av trossamfunnet.

Troen spredte seg fort til USA, der Pennsylvania ble grunnlagt som kvekerstat i 1682. I den tidlige perioden var det også kvekere i andre europeiske land, først og fremst i Nederland og Frankrike.

Kvekerdommen kom til Norge da norske krigsfanger møtte utenlandske kvekere under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet og tok med seg troen hjem til Norge, der kvekersamfunnet ble grunnlagt i 1818.

Kvekerne var i konflikt med myndighetene, men fikk bo i Stavanger og omegn.

Kvekernes problemer med de norske myndighetene var en av grunnene til at Norge fikk dissenterloven i 1845. Loven gjorde det mulig å danne kirkesamfunn utenfor statskirken.

Før dette førte religiøs forfølgelse til at kvekere stod i spissen for den første utvandringen fra Norge til USA i 1825.

På slutten av 1800-tallet var Norge det landet i Europa som, etter England, hadde flest kvekere, og det ble sendt engelske og amerikanske misjonærer til Norge for å støtte opp om trossamfunnet.

Fra sekt til åpent samfunn

Fra 1920-tallet vendte kvekerne seg stadig mer mot verden, og folkeopplysning ble en prioritert oppgave. Aarek mener at kvekersamfunnet i denne perioden gikk fra å være sekt til å bli et åpent kirkesamfunn.

– Hver fjortende dag ble det arrangert møter og foredrag som var åpne for offentligheten. Dette fortsatte i etterkrigstiden. Men til Stavanger kom også utenlandske forskere og snakket om aktuelle temaer slik som atomvåpen eller om Gandhi, rett etter at fredskjemperen ble drept. Stavangerfolk fikk med dette tilbud om foredrag på høyt internasjonalt nivå, forteller Aarek.

I perioden fra 1850 til begynnelsen av 1900-tallet hadde kvekersamfunnet i Stavanger ressurssterke medlemmer som var ledende innen næringsliv og politikk. Fra mellomkrigstiden ble kvekersamfunnet mer preget av skolefolk.

– Utviklingen førte til større sosialt engasjement, med fredssaken og flyktningarbeid som resultat.

– Folk møtte opp på kvekernes foredrag, og ved en anledning var det fullt i Domkirken under et fredsforedrag. Folk med andre livssyn syntes tydeligvis at det var greit å delta på arrangementene.

– Kvekerne var synlige i lokalsamfunnet. Men samtidig mente mange at de representerte en farlig type kristendom.

– Kvekerne var radikale, de var opptatt av pasifisme, og de sto i opposisjon til statskirken. De syntes dogmetro var gammeldags og noe som ikke talte til tidens mennesker, sier Aarek.

Nobels fredspris

Samfunnsengasjementet ga også resultater internasjonalt. I 1947 fikk Vennenes samfunn i USA og England Nobels fredspris for sitt fredsarbeid og humanitære engasjementet.

Her hjemme organiserte Stavanger-kvekerne samme år en kolonne med tretti lastebiler som kjørte til Hamburg med mat og klær til nødlidende. Samtidig bidro kvekerne til gjenoppbygging av Finnmark.

Kvekerne har nasjonalt og internasjonalt vært opptatt av freds- og utviklingsarbeid gjennom alle år, men i de senere årene har økologi- og miljødimensjonen kommet sterkere inn.

Samtidig har det i europeisk kvekerdom fra 1970- og 1980-tallet skjedd en utvikling mot større åpenhet for andre religioner og livssyn, og det kristne trosinnholdet har til dels blitt nedtonet.

En del kvekere er blitt tiltrukket av buddhismen, andre har et mer universalistisk syn på religion, mens de fleste holder fast ved de kristne røttene.

Kvekerforskning

Mye av kvekerforskningen er i dag samlet ved Woodbrooke-colleget i Birmingham. Når Aarek besøker colleget, er han en av rundt tjue forskere som tar doktorgrad på kvekeremner i flere faglige sammenhenger.

– Woodbrooke har også spilt en sentral rolle i norsk kvekerhistorie. Nordmenn var den største utenlandske gruppen ved skolen tidlig på 1900-tallet. De brakte hjem liberale tanker, noe som var med på å legge grunnlaget for omformingen av kvekersamfunnet i 1920- og 1930-årene.

– En av de mest aktive Stavanger-kvekerne, som også var innom Woodbrooke, var rektor Ole F. Olden, en sentral skikkelse i mellom- og etterkrigstiden.

Aarek fastslår at det ikke er uproblematisk å forske på egen tro, og at det er en ekstra utfordring når det blant dem han forsker på, er familie og kjente.

– Det er jeg meg bevisst. Når jeg arbeider med doktorgraden min, er jeg forsker. Det er viktig med kritisk distanse og å følge de yrkesetiske retningslinjene som gjelder for humanistisk forskning, understreker han.

– Påvirker forskningen troen din?

– Både jeg og andre kvekerforskere jeg har snakket med, opplever at forskningen påvirker troen. Vi blir mer oppmerksomme på ting, og det kan være problematisk. Jeg ofrer noe av spontaniteten, og flere føler nok det samme, men samtidig får jeg større innblikk i religionen, og det kan være en berikelse, mener han.

Nye tider

Kvekerforskere peker på at mye av det tradisjonelle trosinnholdet er forsvunnet, og at trossamfunnet i dag mangler en felles trosplattform, men medlemmene møtes likevel til felles andakt.

I England er endringene større enn i Norge. Der kan man snakke om en sterkt individualisert tro, men man finner sammen i andaktsfellesskapet og sosialetikken.

Temaer som skaper full splittelse i mange trossamfunn, tas med knusende ro i Vennenes samfunn. Ifølge Aarek møter kvekerne alle med en åpen innstilling, uansett kjønn og seksuell legning.

– Kvinner har alltid spilt en viktig rolle i kvekersamfunnet, og kjønnene er i prinsippet likestilte.

– Kvekerne er også liberale til homofili og ekteskap mellom to av samme kjønn. Fra 1960-tallet har en del homofile følt seg tiltrukket av kvekersamfunnet. Her ble folk akseptert og kunne være kveker og homofil, sier han.

Aarek låser seg jevnlig inn på gravlunden for å rydde litt og se til at alt er i orden. Den er fortsatt i bruk og rommer rundt 250 graver, deriblant graven til predikant og avholdshøvding Asbjørn Kloster (1823–1876).

Den høye muren, som er bygget i tre omganger, er tydelig slitt, og Aarek håper på offentlig hjelp til vedlikehold.

– Kanskje området etter hvert kan gjøres om til en liten park, foreslår han.