– Når vårsola varmer på Vestlandet, og en følger stier over myrdrag i lavlandet, blir en ofte møtt av en sterk aromatisk duft, sier botaniker Eli-Christine Soltvedt ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

– Det er aromatiske stoffer i blad og rakler hos porsen som frigjøres av varmen og berøringen. Disse duftstoffene har ført til at folk langt tilbake i tid har utnyttet planten.

I litteraturen fortelles det at øl brygget med planten pors var sterkt og at man ble galne av å drikke det. Ølet ga dessuten en forferdelig hodepine.

Nyere forsøk med å lage porsøl i bryggerier underbygger ikke dette. Det var vanlig å drikke store mengder øl i middelalderen – og det kan jo hende at det var mengden øl og ikke selve porsen som ga hodepinen.

– I middelalderen drakk folk store mengder øl, ”oseaner” av øl, mann som kvinne. I Danmark tror man at folk drakk 8 til 10 liter øl om dagen, sier botaniker Eli-Christine Soltvedt ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

– Det ble brukt mye salt for å konservere kjøtt og fisk, noe som ga et stort behov for drikke. Med mye øl ble det nok lettere å få i seg den ofte bedervede og uappetittlige maten.

Men porsen var ikke først og fremst en rusforsterker. Planten er blitt brukt som både krydder og medisin i flere tusen år.

Ølkrydder

– Hos Hildegard von Bingen omtales pors som ølkrydder første gang skriftlig, sier Soltvedt.

– Der gir hun råd om at ølet må kokes med blad og frukter av pors for at drikken skal bli helsefremmende og ikke skade den som drikker det. Hildegard døde i 1179 så skriftet må være eldre enn det.

I arkeologiske utgravninger blir det tatt prøver i kulturlag som inneholder spor etter menneskelig aktivitet i forhistorien. Soltvedt undersøker prøvene under lupe og mikroskop.

– Frukten av pors er karakteristisk og lett gjenkjennelig. På Bryggen i Bergen ble det gjort arkeologiske undersøkelser hvor det i noen kulturlag fra middelalderen ble funnet frukter, rakler og blad av pors.

– I en utgravningstomt ble det i brannlagene funnet store mengder maltet korn, og sammen med kornet ble det funnet pors og humle. Funnet viser at råstoffer til ølbrygging var blitt oppbevart i denne bygården gjennom store deler av middelalderen, og at pors ble brukt til ølkrydder.

– Porsen gir en bitter smak til ølet og virker konserverende, sier Soltvedt.

Mellom mjød og øl

I Danmark har man i Egtvedtpikens grav fra eldre bronsealder funnet et neverspann med inntørkede rester etter en drikk.

– Drikken må ha bestått av tranebær eller tyttebær, hvete, frømel av blant annet lind og kjertelhår av pors. Vi kan forestille oss en smakfull drikk som er blitt laget i eldre bronsealder.

– I Juellingefundet, som er fra eldre jernalder, ble det funnet to bronsekjeler med rester av en gjæret drikk med korn, tranebær/tyttebær og kvister av pors. Ytterligere to lignende funn i Danmark fra eldre jernalder indikerer at dette kan ha vært en vanlig drikk på den tiden, sier Soltvedt.

De tidlige funnene tyder på at det ble lagd drikker som var en mellomting mellom øl og mjød. Egtvedtpikens drikk ble forsøkt kopiert i 1938, og det fortelles at drikken ”smager ganske storartet”.

Humle og pors

I løpet av middelalderen ble humle vanligere som ølkrydder. Ved norske klostre var det humlegårder fra begynnelsen av 1300-tallet. Å lage humleøl krevde mer arbeid og større utgifter enn porsøl. Mot den nye drikken med humle stod en gammel tradisjon med porsøl.

– Den dyrkede humlen fortrengte ikke porsen. Det skrives at humleøl ble tilsatt pors for å få en kraftigere og gladere rus. På gardene i distriktene har pors vært lettere tilgjengelig enn humle, og pors har derfor vært brukt som ølkrydder helt opp til 1800- og 1900-tallet, sier Soltvedt.

Pors er omtalt i lover og forordninger fra middelalder. Gamle kjøpekontrakter tyder også på at porsen har vært viktig. Når gardsbruk skiftet eier, var porsmyrer eller retten til å ta pors spesifisert i kjøpekontrakten.

I landloven ble det gitt lover eller forordninger for når porsen skulle høstes. Mange stedsnavn med Pors- som første ledd vitner dessuten om at planten har vært velkjent og velbrukt.

Pors mot lopper, skabb og gikt

Pors har ikke bare vært brukt som ølkrydder. Flere steder oppgis det at blader og ris ble lagt i sengehalmen for å holde lus og lopper borte.

Porsen har også sin plass i folkemedisinen. Det ble laget et avkok eller en tinktur av pors som ble anvendt mot skabb.

Barn med engelsk syke ble badet i vann oppblandet med porsavkok. Uttrekk eller avkok har også vært brukt mot giktplager og som sårmedisin til folk og fe, særlig til dyr som bjørn hadde angrepet. Avkok av pors skulle hjelpe mot kjønnssykdommer.

– Det er kilder som forteller om innvortes bruk av porsavkok. Folk har drukket porsavkok for å avhjelpe høyt blodtrykk.

– Planten er også blitt brukt til fosterfordrivelse. Avkok av pors og andre planter er blitt brukt til å framprovosere abort. Dette er imidlertid et tema som sjelden blir nevnt, forteller Soltvedt.

Biokjemiske analyser av pors

I våre dager har biokjemikere begynt å analysere virkestoffene i planten. Det framstilles insektmiddel hvor ekstrakter fra pors inngår og forsøk har vist at det er effektivt.

– Det er blitt tilsatt stoffer fra pors i kremer som skal hjelpe mot uren hud - kjemiske stoffer fra planten har en antibakteriell virkning. Det er påvist minst 150 organiske forbindelser i pors, mange er ikke påvist andre steder i planteriket, forteller Soltvedt.