
Overkjører afghanerne i oppbyggingen av landet
Amerikanerne er mer opptatt av effektivitet og ros på hjemmebane, enn å involvere afghanerne.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Mot slutten av 2014 skal Afghanistan overta det fulle sikkerhetsoppdraget for landet.
Det skjer etter at den internasjonale militære og fredsbevarende styrken ISAF, under NATOs ledelse, i mange år har bistått de afghanske myndighetene med å skape sikkerhet. Koalisjonen arbeider også med å bygge opp landet.
Men på grunn av effektivitetspress blir ikke afghanerne godt nok involvert i oppbyggingen, viser ny forskning.

Dessuten utfører de forskjellige deltakerlandene i ISAF oppdrag på ulik måte – til frustrasjon for afghanerne.
Skandinavene holder seg unna
Et eksempel er hvordan landene involverer seg i naturkatastrofer på svært forskjellige måter. De skandinaviske landene har vært restriktive med å involvere seg i slike katastrofer, mens USA har valgt å bidra mye mer. Det gjelder blant annet de mange flommene i landet.
– De skandinaviske landene mener at stor involvering vil skape en tillært hjelpeløshet og undergrave de lokale myndighetene, sier forsker ved Universitetet i Stavanger, Lillian Katarina Stene.
– Amerikanerne har derimot vært opptatt av å gjennomføre tiltak som vil bli vurdert positivt på hjemmebane.
Stene er tidligere NATO-offiser og forsvarte nylig sin doktorgrad ved Universitetet i Stavanger. Avhandlingen tar opp koordinering av militære og sivile organisasjoner i Nord-Afghanistan.
Mens hun var i Afghanistan, arbeidet hun med oppbyggingen av landets første jernbane.
– Vi jobbet mye med å skape lokalt eierskap. Målet var å sørge for at jernbanen ville bli lokalt driftet og vedlikeholdt, sier Stene.
– Senere kom amerikanere inn i prosjektet. De bygget grenseovergangen mellom Afghanistan og Usbekistan. Amerikanerne er veldig opptatt av å få resultater og presset på tid økte veldig. De hadde store ressurser og bygde fort uten å involvere de lokale i nødvendig grad.

Overkjører lokale aktører
I Afghanistan står det mange tomme skoler. Stene mener det er fordi lokalbefolkningen ikke har noe eierskapsforhold til dem.
Ved å legge for mye vekt på effektivitet er det lett å overkjøre lokale aktører, mener Stene. Effektivitetspresset gjelder for alle landene i ISAF, men i ulik grad.
– Det er et åpenbart press på lederne om å vise til konkrete resultater. Det fører til at mange kjører showet selv heller enn å opptre som støttespillere for afghanske strukturer slik mandatet beskriver, sier hun.
Mangler integrert plan
Barthold Hals, tidligere stabssjef i ISAF Regionkommando Nord i Afghanistan, deler Stenes oppfatning om at forskjellige land gjennomfører oppdrag på ulik måte.
– Landene har ulike agendaer. Både de sivile og militære er opptatte av befolkningen der hjemme sitt syn på arbeidet de gjør, sier han

.– Situasjonen i Afghanistan viser at verdenssamfunnet aldri greide å lage en integrert plan. I USA er det stor skepsis mot FN, og det oppfattet vi, sier Hals.
Stene visr i sin studie at problemene har utgangspunkt i at mandatet til koalisjonen er åpent og uklart.
– ISAF burde hatt et klart mandat og en plan for hvor lenge de skulle være i Afghanistan. For militære styrker er det vanlig å gå inn og gjøre en jobb, og så gå ut når jobben er gjort. En tidsramme og et klart mandat ville gitt de deltakende landene en felles retning, sier hun.
Referanse:
Lillian Katarina Stene: Rational Beliefs – Inconsistent Practices. Civil military coordination in North Afghanistan. Doktorgradsavhandling, Universitetet I Stavanger. September 2014.