Fortsetter å røyke etter infarktet

Veiledningen må bli bedre for å få hjertepasienter til å slutte å røyke etter et infarkt.

Publisert

For at røykesluttveiledning skal fungere, må den være individbasert. Helsepersonellet må bli bedre til å veilede, og det må settes av tid og sted for veiledningen.

Det er viktig at brukeren legger premissene for veiledningen, og at han eller hun får tilbud om oppfølging over tid.

Dette er konklusjonene førsteamanuensis Annett Arntzen ved Høgskolen i Vestfold og Bente Wahl Sandvold trekker etter å ha gjennomført en undersøkelse om røykeslutt.

11 infarktpasienter ved en hjerteskole, og 10 sykepleiere og hjelpepleiere ved en hjertepost ble intervjuet om hvilke erfaringer de hadde med veiledning om røykeslutt på sykehuset .

Har orden på livet – slutter å røyke 

– De som slutter å røyke etter å ha fått råd fra sykepleiere, er oftes velutdannete. De tjener godt og har orden på livet sitt, forklarer Sandvold. 

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

– Er pasientene i en trøblete livssituasjon, er arbeidsledige eller har lite utdanning, har de større sannsynlighet for å fortsette å røyke. 

Undersøkelsen viser også at pasienter med god utdannelse, en stabil livssituasjon og et nettverk rundt seg resonnerte rasjonelt. De så sammenhengene mellom røyking og infarktet, de var motivert for å slutte å røyke og selv bidra positivt for egen helse.

Pasientene fra lavere sosiale lag, og de som hadde en ustabil livssituasjon, var mer usikre på om røyking faktisk var farlig.

Tilfeldig informasjon et problem

Intervjuene med både pasienter og pleiere viste at røykesluttveiledningen om faren ved fortsatt røyking og sammenhengen mellom røyking og infarktet ble gitt tilfeldig, og gjerne i forbindelse med andre gjøremål.

Informasjonen om røykeslutt traff ikke alle pasientene like godt. 

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

– Pasientene mente at veiledning om røykeslutt var viktig, og de ønsket at dette ble gjort skikkelig, kommenterer Arntzen.

– De ville ikke oppfattet dette som en utidig innblanding fra helsepersonellets side. Pasientene understreket imidlertid at det måtte settes av tid til dette. 

De fleste pasientene hadde også oppfatninger om hva slags type informasjon de trengte, og de var til dels kritiske til at det ble gitt så lite røykesluttveiledning.

Usikre sykepleiere 

Sykepleierne på sin side har ikke egen avsatt tid til røykesluttveiledning, og oppfattet dette som et problem. Samtidig problematiserte de det at veiledningen skal balanseres mellom det å informere og det å blande seg inn i pasientens privatliv. 

– Sykepleierne mener det er riktig å konfrontere pasienten med røykens skadevirkninger og sykdomsrisiko, men har samtidig etiske betenkeligheter, forklarer Sandvold.

Derfor deler helsepersonellet ofte kun ut en brosjyre, enten på grunn av knapphet på tid, fordi de opplever pasienten som avvisende, eller på grunn av selvbestemmelsesretten.

De ser det også som paradoksalt at pasientene fortsetter å røyke, og antakelig vil komme til å legge beslag på helsevesenets ressurser flere ganger i framtida.

Flere av pleierne legger vekt på at man må ta utgangspunkt i pasienten. Man må myndiggjøre pasienten, men det  ligger ikke til rette for dette i en hektisk hverdag.

– Noen av pleierne mente også at veiledning om røykeslutt er en sykepleiefaglig oppgave: det burde bli som med måling av blodtrykket: Det er noe vi bare gjør, avslutter Sandvold

Referanse:

Arntzen og Sandvold: Hvordan veilede om røykeslutt?, Sykepleien Forskning 2010, 5(3):182-190, doi: 10.4220/sykepleienn.2010.0101.