Fra slutten av 1910-tallet og et godt stykke ut på 1920-tallet flyktet nærmere en million russere fra revolusjonen.

Mange av dem slo seg ned i Paris, men også andre steder gjenskapte de et Russland utenfor landets grenser.

I denne strømmen finner vi blant annet fire intellektuelle: Georgij Fedotov, Georgij Florovskij, Nikolai Berdjaev og Vasilij Zenkovskij. Som en del av den kristen-ortodokse intelligentsiaen var det ikke lenger rom for dem i den nye sovjetstaten.

De slo seg ned i Paris, og startet et prosjekt som skulle bli viktig både for dem og for den russiske selvfølelsen.

– De så seg selv som representanter for det sanne, ikke-bolsjevikiske Russland. De ville verne om en arv de mente var truet, og være med å skape et fremtidig Russland, forteller Kåre Johan Mjør.

Han disputerte nylig for doktorgraden ”Reformulating Russia: The Cultural and Intellectual Historiography of Russian First-Wave Émigré Writers” ved Universitetet i Bergen.

Eksilet var viktig

I historieverkene deres ble det viktig for dem å gjøre hjemlandets historie til en sammenhengende fortelling.

– I dag er dette en historieskriving som er gammeldags. Den er veldig essensialistisk og ofte nasjonalistisk. Men dette var noe de trodde fullt og fast på. Når de følte fedrelandet gikk i oppløsning, ble det enda viktigere for dem i eksil.

Dette ses kanskje spesielt hos Georgij Fedotov, som før eksilet var en historiker som hadde spesialisert seg på vestlig middelalderhistorie. Etter ankomsten i Paris skrev han bare om Russland.

Smuglet inn

Verkene deres kunne ikke gis ut i fedrelandet, men ble publisert av vestlige forlag drevet av eksilrussere, og emigrantene diskuterte dem flittig.

De fire forfatterne var naturlig nok ikke enig med hverandre, selv om de tilhørte det samme miljøet, og bøkene deres hadde utspring i foredrag de holdt for hverandre og kolleger.

– Blant annet var de splittet i synet på den russiske middelalderen, og forholdet mellom det gamle Russland og Bysants.

– De skilte også lag på i hvor stor grad lidelse er karakteristisk for russisk identitet, og på motsetningene mellom europeisk og russisk litteratur og filosofi, forteller Mjør.

Det de hadde felles var den ortodokse troen.

Særlig fra 1960-tallet av ble også mange av bøkene til de fire smuglet inn i Russland, der de ble lest og diskutert av intelligentsiaen som viktig, uoffisiell litteratur.

I det post-sovjetiske Russland har bøkene blitt en del av en offisiell litterær kanon, og selv om de ikke finnes på norsk, finnes flere utgaver oversatt til andre europeiske språk.

Ville vende tilbake

– Det er imponerende å se hvor mye de produserte i eksil, det var svært omfattende, forteller Mjør.

Han forteller at det er utbredt at mennesker i eksil blir mer opptatte av sin egen kultur, og at dette ansporet de fire til å produsere mer.

Fedotov, Florovskij, Berdjaev og Zenkovskij trodde alle at de en dag skulle vende tilbake til et fritt Russland. Selv på 1930-tallet, da Sovjetunionen ble mektigere, holdt de fast på dette.

– De erkjente nok med tiden at de neppe ville kunne vende tilbake, men de insisterte på at det ville skje. Det ble enda viktigere for dem å vise at de hadde en egenverdi, at de kunne skape noe på egne premisser, sier Mjør.