– La oss snakke om sex

Seksuelle problemer etter underlivskreft er tabu i norsk helsevesen. Tusenvis av kvinner går derfor glipp av verdifull veiledning som kan forbedre livene deres vesentlig.

Publisert

Hvert år får rundt 1500 norske kvinner underlivskreft. Selv om prognosene for å overleve sykdommen er god, så sliter mange med seksuelle problemer i etterkant.

Dette er et så tabubelagt område i helsevesenet at mange pasienter aldri får den hjelpen de trenger.

– Seksualitet er et intimt og sårbart tema både for helsepersonell og pasienter. Dette gjør det vanskelig å snakke om og kan føre til at pasientene går glipp av verdifull informasjon som kan forbedre livene deres vesentlig.

– Helsepersonell bør ta ansvar og våge å stille de vanskelige spørsmålene, sier forskningssykepleier Ragnhild Johanne Tveit Sekse ved Kvinneklinikken, Haukeland Universitetssykehus.

Hun disputerte nylig om temaet ved Universitetet i Bergen.

Tabu

Den vanligste behandlingen mot kreftsykdommen er operasjon, stråling eller cellegift, gitt alene eller i kombinasjon. Å operere bort et reproduksjonsorgan kan føre til at kvinnen produserer mindre østrogen og kan gi tørr og sår skjede og smerter ved samleie.

Men selv om lysten ikke er helt borte og man ønsker å ha en god relasjon med partneren, er det mange som kvier seg for å ha sex på grunn av smertene.

Selv om det finnes måter å lindre smertene på – for eksempel ved hjelp av kremer og ulike seksuelle stillinger – er det mange som ikke tør å ta tak i problemet.

Noen tar aldri ordet ”sex” i sin munn og snakker ikke om seksuell problematikk med personer som står dem nær, viser Sekses forskning.

En del forsøker å løse problemet selv ved for eksempel å oppsøke Kondomeriet eller Apoteket for råd. Ifølge Sekse reiste en kvinne til nabofylket for å kjøpe glidemiddel, fordi hun ikke ville gjøre det i hjemkommunen.

Ikke-tema

Kvinner med underlivskreft blir fulgt opp med etterkontroller i fem år. Likevel var det få av kvinnene i Sekses studie som våget å ta opp seksualitet med helsepersonell, ifølge Sekse.

Hennes studie viste at seksualitet ble et ikke-tema som ble overskygget av spørsmålet om de var kvitt selve kreften.

– En av kvinnene som likevel spurte om seksualitet opplevde at legen tok lett på temaet og gav korte og praktiske svar som ”du kan prøve med litt glidemiddel i skjeden”.

– Slike svar fra helsepersonell innbyr ikke til samtale og løsning på relasjonelle, seksuelle og eksistensielle problemer, sier Sekse.

I ettertid føler pasientene nærmest at de ikke ble tatt på alvor. Dette bunner i en kombinasjon av at problemene er av dyptliggende eksistensiell og relasjonell art og at helsepersonellet ikke våger å ta opp et vanskelig tema, tror Sekse.

Livsendringer

Som grunnlag for sin doktoravhandling ved Institutt for samfunnsmedisinske fag utførte Sekse 32 dybdeintervju med 16 kvinner henholdsvis fem og seks år etter behandling.

Intervjuene viste at underlivskreften førte til dyptgripende endringer i pasientenes liv.

Det som ga glede før sykdommen ga enda mer glede etter inngrepet. Verdier de før ikke tenkte så mye over, ble plutselig enormt viktige. Samtidig kunne seksuallivet, som gjerne før var lystbetont, bli snudd til noe som var vanskelig

– At endringene ofte var knyttet til intime og sårbare tema gjorde at de var ekstra vanskelige å leve med, sier Sekse.

Samtaleklinikk

Sekse mener at helsevesenet bør opprette poliklinikker for pasienter med underlivskreft for å møte de dyptgripende eksistensielle og relasjonelle utfordringene som blant annet et redusert seksualliv kan føre til.

– Som helsepersonell har vi en stor jobb å gjøre på dette området. Jeg vil foreslå en samtalepoliklinikk som tar utgangspunkt i kvinnenes unike fortellinger og som dermed gjør det naturlig å snakke om seksuelle og eksistensielle utfordringer både før og etter behandling, sier Sekse.

– I tillegg trenger sykepleiere og leger mer trening og kompetanse. De må jobbe med å overkomme sin egen sjenanse og legge opp til samtaler med den enkelte kvinne. De må lytte til hvilke problemer den enkelte sliter med for å kunne gi veiledning og praktiske råd, sier Sekse.

Verdighet og sjenanse

Sekse påpeker at det er viktig at det hele skjer slik at verdigheten opprettholdes både for kvinnene og helsepersonellet.

– Helsepersonell er også mennesker. Vi bør tørre å by på oss selv, samtidig som det skjer på en måte som ivaretar verdigheten for begge parter. Vi må finne en vei som balanserer mellom verdighet og sjenanse, sier Sekse.

Bakgrunn:

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Ragnhild Johanne Tveit Sekse disputerte 22. november 2011 for doktorgraden ved Universitet i Bergen med avhandlingen ”Livet etter underlivskreft. Kvinner sine erfaringar fem og seks år etter behandling for kreftsjukdom.”