I perioden fra 25 000 til 10 000 år tilbake er isutviklingen gjenskapt, ved å lage 16 kart over isbreens utbredelse for hvert 1000 år. Fire kart viser tidligere faser da isdekkene vokste.
Et nytt bilde av den siste istiden
Over ti år har det tatt å samle inn og gå gjennom alle publiserte geologiske data over den siste istiden. Nå er datasettet og den nye gjenskapingen av isdekket klart til bruk for hele forskningssamfunnet.
Da den siste istiden var på sitt største, var Nord-Europa dekket av et 2000–3000 meter tykt lag med is. En ny rekonstruksjon av dette isbredekket viser hvordan klima og isbreer spiller sammen; hvordan isdekket vokser og trekker seg tilbake.
– Dette er et resultat av flere år med slitsom forskning. Vi har gått gjennom all eksisterende forskning fra de siste 50 årene. Det har vært mye arbeid med å sammenligne og foredle de innsamlede dataene, sier Anna Hughes.
Hun er geolog ved Universitetet i Bergen (UiB) og Bjerknessenteret.
Siden 2005 har forskere ved Institutt for geovitenskap ved UiB samlet og evaluert tidligere publiserte data og geologiske observasjoner som er relevante for å kunne gjenskape hvordan isen har vokst og trukket seg tilbake i løpet av den siste istiden.
Den nye datasamlingen inneholder mer enn 5000 dateringer som strekker seg fra et område fra kontinentalsokkelen vest for Irland og til de russiske slettene i øst.
Resultatet er den første versjonen av databasen som har fått navnet DATED (Database of Eurasian Deglaciation). Datasettet er tilgjengelig for vitenskapssamfunnet på PANGEA.
I perioden fra 25 000 til 10 000 år tilbake er isutviklingen gjenskapt, ved å lage 16 kart over isbreens utbredelse for hvert 1000 år. Fire kart viser tidligere faser da isdekkene vokste.
Ny gjenskaping av isdekket
De store isbredekkene som lå over Nord-Amerika og det nordlige Europa gjennom den siste istiden, viser en effekt av naturlige klimaendringer på sitt mest dramatiske.
Kartserien forskerne nå har satt sammen, viser hvordan isen vokste og trakk seg tilbake over Europa, Russland og Barentshavet for mellom 40 000 og 10 000 år siden. Gjenskapningen viser hvordan isen har variert i størrelse.
En lignende innsamling av informasjon har ikke blitt gjort siden 1981, da bare en håndfull av data var tilgjengelige.
– Med denne nye rekonstruksjonen vet vi mye mer om bildet av Eurasia gjennom den siste istiden, sier Hughes.
– Disse store fortidige isdekkene har blitt studert i mer enn hundre år, men kunnskap vår om hvor og hvor fort de har vokst og trukket seg tilbake, er begrenset.
Isdekket lå over flere land, og av flere gode grunner har geologer fokusert på spesifikke områder av gangen.
– Vi trenger en slik sammenfatning av all informasjonen fra disse stedene for å kunne forstå hvordan isdekket oppfører seg. Særlig de som lager modeller, har behov for det store bildet av isdekket, forklarer Hughes.
Hun mener at den nye rekonstruksjonen er viktig for alle som ønsker å forstå hvordan klima og isbreer påvirker hverandre gjennom istidene.
Forskjell mellom øst og vest
– Den nye rekonstruksjonen gjør avstanden mindre mellom forskere som jobber med klimamodeller, og de som er ute i feltet, sier Anna Hughes. Her sammen med John-Inge Svendsen (i midten) og Jan Mangerud, alle ved Institutt for geovitenskap, UiB og Bjerknessenteret. (Foto: Bjerknessenteret)
Resultatet viser store regionale variasjoner i isdekket. Man kan for eksempel se at isen strakk seg helt ut til kontinentalsokkelen vest for Irland rundt 27 000 år siden, men det tok enda 7000 år før isen nådde sitt maksimale utstrekning i det østlige Nord-Russland. På samme måte smeltet isen raskere bort i vest enn i øst.
Annonse
Noen av de mer overraskende funnene er at isdekket hadde ulik form i øst og i vest. Selv om isens senter beveget seg noe mot øst fra de skandinaviske fjellene da isen ekspanderte, flyttet yttergrensene i øst seg dobbelt så langt fra senteret som de gjorde i vest, noe som gir et asymmetrisk isdekke.
– Vi hadde forventet at isen skulle være mer symmetrisk, men den er tynnere og breier seg mer ut i øst. Dette er trolig på grunn av ulikt klima, topografi og underlaget til breen – harde bergarter i Norge, løs jord i øst, men en fullstendig forklaring har vi ikke, sier Hughes.
Ved sitt maksimum var det Eurasiske isdekket en kontinuerlig masse av is mer enn tre ganger så stor som det Grønlandsisen er i dag. Isdekket bidrog til en senkning av havnivået verden over med rundt 24 meter.
Da isen vokste og trakk seg tilbake, oppstod flere separate isdekker. Det største var sentrert over Skandinavia og bredde seg over Østersjøen og innover Russland og det kontinentale Europa. Et annet dekket Barentshavet og Svalbard, mens det minste dekket De britiske øyer.
Ser hvor det mangler data
Unikt for den nye rekonstruksjonen er det at man nå har plottet inn de områdene og tidsepokene det er knyttet mest usikkerhet til. I noen perioder er usikkerhetsspennet knyttet til hvor iskanten faktisk lå, på hele 500 kilometer. En svært viktig usikkerhet er knyttet til når de ulike isdekkene ble knyttet sammen og skilt fra hverandre igjen.
– I noen områder har vi motstridende, men tilsynelatende like robuste data. For å avgjøre hvilke som er de korrekte, trenger vi mer arbeid fra vitenskapssamfunnet, sier Anna Hughes.
Alle data og rekonstruksjonen er nå tilgjengelig for enhver som ønsker å forstå interaksjonen mellom istider og klima. De former et grunnlag for framtidig forskningsarbeid, inkludert klimamodellering av isdekker, klima og havnivå.
