For dyr til å leve?

I India stilles daglig spørsmålet om det er verdt å investere helseressurser på et sykt og prematurt barn. I Norge ville et slikt spørsmål vært helt uakseptabelt.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

For tidlig fødte barn i India kan bli en så stor økonomisk belastning for foreldrene at legene råder dem til å la barnet dø. (Foto: Ingrid Miljeteig)
For tidlig fødte barn i India kan bli en så stor økonomisk belastning for foreldrene at legene råder dem til å la barnet dø. (Foto: Ingrid Miljeteig)

– India har hatt en enorm barnedødelighet, så foreldrenes tilknytning til barna skjer senere.

– Barna får ofte navn veldig sent, og nyfødte har ikke helt den samme statusen som eldre barn og voksne, forteller Ingrid Miljeteig.

Hun er stipendiat i medisinsk etikk ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen, og har tilbrakt fire måneder på nyfødtavdelingen på et sykehus i Tami Nadu sør i India.

Der viste det seg at både leger og foreldre måtte være pragmatiske på en helt annen måte enn vi er vant til i Norge, når det gjaldt nyfødte og for tidlig fødte som trengte behandling på sykehuset.

Økonomisk undergang

– Foreldrene vil barna det beste, men det kan være at de må velge dem bort. Om barnet er født for tidlig og trenger sykehusbehandling, må en av foreldrene la være å gå på jobb og være på sykehuset under hele behandlingen.

– Legene rådet iblant familien til å avslutte behandlingen og la det alvorlig syke barnet dø, for å beskytte dem mot økonomisk undergang, forteller Miljeteig.

I en av artiklene i doktorgradsarbeidet gjør hun og medforfatterne en etisk analyse av grensene for behandling og grunnene legene oppgir for å avslutte behandling.

De mener at det er veldig forståelig at legene tar hensyn til hele familien fremfor bare barnets beste, men det er likevel ikke legitimt å la en pasient få dårligere helse eller dø for at andre skal få bedre velferd.

– Med de ufordringene India står overfor i dag trengs det en åpen og legitim prosess for å prioritere hvilke tiltak en skal sette i verk, og om konsekvensene for dem som ikke får behandling er etisk akseptable, sier hun.

Jenter mindre ønsket

Hvor mye ressurser man skal bruke på de minste er et område som er nærmest tabu i Norge, sier Ingrid Miljeteig. (Foto: Walter N. Wehus)
Hvor mye ressurser man skal bruke på de minste er et område som er nærmest tabu i Norge, sier Ingrid Miljeteig. (Foto: Walter N. Wehus)

Kjønnsdiskriminering er utbredt i India, og Miljeteig kan fortelle at dette også forplanter seg til fødestuene.

– Familiene var mindre villige til å betale for behandling om det dreide seg om et jentebarn, forteller hun, og legger til at sykehuset aktivt forsøkte å hindre diskrimineringen. I India er det ikke lov å ta ultralyd for å få rede på barnets kjønn før fødselen.

– Jenter blir blant noen sett på som en ren utgiftspost i en kultur hvor de giftes bort og familien i tillegg må betale en anselig medgift.

– Men denne seleksjonen skjer like mye hos de velstående, så medgiften forklarer ikke alt. Om det første barnet blir en jente, er det kanskje greit. Men kommer en jente nummer to, er det en ekstrem seleksjon, forteller Miljeteig.

Forlater barnet

Det som kan skje i slike tilfeller, er at mor og barn blir utskrevet fra sykehuset mot legenes anbefaling, og at barnet som resultat av dette ikke klarer seg.

Det hender også at foreldrene rett og slett ikke kommer tilbake for å hente barnet etter endt behandling.

Moren til barnet har lite å si i slike tilfeller, siden det gjerne er besteforeldrene som er familiens overhoder.

– Ofte skylder man på moren fordi barnet ble sykt, eller fordi det ble en jente. Det har skjedd at kvinner har blitt kastet ut av hjemmene sine av svigerfamilien på grunn av dette. Dette er enda en grunn til at legene må være forsiktige, og ikke gå for langt når det gjelder å gi barna behandling, sier Miljeteig.

– Den samme diskusjonen i Norge

Debatten er ikke ulik i Norge og i India, forteller Trond Markestad, leder i etisk råd i Legeforeningen.

– Vi har i prinsippet den samme diskusjonen i Norge, men her ligger vi på en mye lavere svangerskapsalder. Diskusjonen her i landet går mellom 23 og 25 uker.

Trond Markestad er professor og forskningsleder på Barneklinikken på Haukeland universitetssykehus. Han forteller at det i Norge er enighet om at man skal satse på å gi behandling til barn som er født fra 24 til 25 uker inn i svangerskapet.

– I tvilstilfeller vil også foreldrene trekkes inn. Legene gir en anbefaling, og i siste instans er det de som bestemmer, men pårørende skal høres og tas hensyn til.

– Når det er snakk om tvilstilfeller, 23 til 24 uker inn i svangerskapet, vil foreldrene ha en betydelig grad av innflytelse på om det skal gis behandling eller ikke, sier han.

Jo større usikkerheten er, jo større innflytelse har foreldrene på avgjørelsen. I Norge er det ikke vanlig å anbefale behandling ved 23 uker, men vi kan akseptere å forsøke dersom det er et stort ønske fra foreldrene.

Markestad forteller at han har stor sans for de indiske legene Ingrid Miljeteig har snakket med:

– Leger i ethvert land har plikt til å se hva som er realistisk innenfor sine rammer. Hva som er til familiens beste vil også oftest være til barnets beste.

– I India vil det være helt feil å satse på en veldig ressurskrevende behandling hvor barnet kan få et handicap, når det ikke er ressurser til å ta seg av barnet og man kan redde mange til et normalt liv med enkle midler, sier han.

Behandling av for tidlig fødte er ikke nedfelt i noen lov hverken i Norge eller India. Men i Norge vil ikke legen akseptere at foreldre motsetter seg behandling av barn som er født etter 25 til 26 uker etter at svangerskapet startet.

Powered by Labrador CMS