De fleste meteorer brenner opp i atmosfæren, men noen ganger er de så store at treffer bakken. Det skjedde blant annet i 2013, da en stor meteor traff Russland. (Skjermdump: YouTube/Tuvix72)
Spør en forsker: Hvor blir det av meteorene?
En leser undrer seg over at man sier at meteorer brenner opp i atmosfæren – for de kan vel ikke bare bli til ingenting? Vi får svaret fra en ekspert på området.
Meteorer suser over nattehimmelen. Det gjør de egentlig hele tiden. Ofte oppdager vi det ikke, men andre ganger ser vi stjerneskuddet, og da kan vi visstnok ønske oss noe.
28. november fikk en meteor over Danmark mye mediedekning da den laget et langt lysspor på en stjerneklar kveld, og den ble blant annet sett fra København.
En leser la også merke til stjerneskuddet, og han har lest at jorden hvert år blir truffet av 100 000 tonn meteorer, men han kan ikke helt forstå hvor de blir av.
Derfor har han skrevet til oss.
«Vi vet at noen meteorer treffer jorden, men at de fleste brenner opp i atmosfæren. Hva skjer egentlig med den mengden stein som brenner opp? De kan vel ikke fordampe helt og bli til ingenting?» skriver han.
300 tonn i døgnet
Vi har kontaktet astronom og tidligere leder av Planetariet på Steno Museet ved Aarhus Universitet, Ole J. Knudsen, som i dag arbeider som kommunikasjonsmedarbeider ved universitetet.
Knudsen kan fortelle vi kunne sett 8–10 stjerneskudd i timen hvis det ikke var for lyset fra byene.
Samlet sett blir det til mellom 100 og 300 tonn meteorer i døgnet.
De fleste «brenner opp i atmosfæren», men det betyr bare at de blir så varme at selv stein og metall blir til gass.
Når materialet kjøles ned igjen, blir det igjen til fast stoff og drysser stille ned over jorden.
– Så meteorer forsvinner ikke. I stedet daler det ned på bakken, og faktisk er fire prosent av all den skitten du finner i vinduskarmen, meteorrester som er drysset ned fra oven, forklarer Knudsen.
På størrelse med sandkorn
Det kan selvfølgelig være fristende å se for seg gigantiske meteorer som brenner opp i et inferno av ild og varme. Men så dramatisk er det ikke.
De aller fleste stjerneskuddene forekommer når meteorer på størrelse med et sandkorn treffer atmosfæren.
Selv om sandkornene ikke er spesielt store, kommer de farende med 30 kilometer i sekundet (dobbelt så raskt hvis jorden og støvkornet har retning mot hverandre), og dermed skaper friksjonen med luftmolekyler i atmosfæren en voldsom varme.
Da blir luften så varm at den begynner å lyse, og det er det Tue og alle vi andre kan se på en klar nattehimmel.
– Det er den samme prosessen som i et lysstoffrør. Det vi ser, er bare et rør av oppvarmet, lysende luft, forteller Knudsen.
November-meteor på størrelse med tennisball
Hvis meteorene er større, for eksempel på størrelse med en klinkekule, er effekten mer tydelig, og den etterlater et lysspor på netthinnen. Det gjør at vi kan se et etterbilde selv når lyset har forsvunnet.
Hvis meteorene blir enda større, vil vi ofte kunne se et røykspor.
Det gjelder for eksempel meteoren som suste over Sjælland i Danmark i slutten av november. Den var ifølge Ole J. Knudsen på størrelse med en tennisball. Likevel brant den helt opp i atmosfæren og ble senere til støv som falt ned mot jorden som en slags kosmisk regn.
Meteorer må helt opp i størrelse med en basketball før de ikke lenger rekker å brenne opp i atmosfæren, men ender med å treffe jorden.
– Av de 100 til 300 tonnene som treffer atmosfæren, er det bare noen kilo som treffer bakken. Finner du en slik meteor, kan jeg bare oppfordre til at du plukker den opp med hansker og putter den i en plastpose. Meteorene er rester fra tiden da solsystemet vårt ble dannet, og de har stor vitenskapelig verdi, forteller Knudsen.
En meteor tok livet av dinosaurene
Meteorer kan også være enda større. En meteor på mellom to og ti tonn vil kunne skape alvorlige ødeleggelser.
Slike meteorer treffer jorden fra tid til annen. I 2008 traff en meteor som trolig var på ti tonn Canada. En like stor meteor skapte så store sjokkbølger da den traff Russland i 2013 at opp mot 1000 mennesker måtte behandles for skader.
Men de er fortsatt ikke de verste.
– Meteorer med en diameter på mellom fire og fem kilometer, vil ta livet av halvparten av jordens befolkning øyeblikkelig. De treffer typisk hvert 100 millioner år, sier Knudsen.
Den som tok livet av de siste av dinosaurene for 65 millioner år siden, var rundt 10 kilometer i diameter.
Blir synlige i 300 kilometers høyde
Meteoren som suste over København i høst, brant opp i atmosfæren i god tid før den traff bakken.
Ole J. Knudsen forteller at meteorer blir synlige på nattehimmelen når de treffer atmosfæren i 300 kilometers høyde.
Deretter fortsetter de mot jorden og har som regel fordampet vekk i omkring 60 til 70 kilometers høyde.
– Det gjør også at folk misforstår hvor meteorer lander hvis de ser en som suser mot jorden. Selv om det ser ut som de har landet hos naboen, kan de godt være hundrevis av kilometer unna – hvis de i det hele tatt har truffet bakken, forklarer Knudsen.
Fra solsystemets fødsel
Meteoren fra november ble plukket opp av instrumentene i 64 kilometers høyde, og den brent helt opp i 32 kilometers høyde.
Vi kan jo spørre: Hvor kommer alle disse meteorene fra?
Ifølge Knudsen stammer meteorene – store som små – for det meste fra solsystemets fødsel.
Det er støv og stein som ble til overs da solen og planetene ble skapt.
Alt det materialet ligger nå spredt utover solsystemet og venter på at jorden eller en av de andre planetene skal «treffe» dem. Denne typen meteorer er de mest vanlige.
Rester fra kometer gir festfyrverkeri
Men det finnes også en annen type meteorer, som blant annet skaper de årlige meteorskurene i august og november.
Denne typen meteorer er rester fra kometer, som i sine avlange baner regelmessig suser forbi jorden. Når kometene kommer forbi, etterlater de haler av skitt og støv som nå ligger tvers over jordens bane.
– Hvert år treffer jorden disse banene, og når den gjør det, får vi disse årlige begivenhetene der vi kan se flere hundre stjerneskudd i timen, sier Knudsen, som legger til at han har oppdaget det med å ønske seg noe faktisk stemmer.
– Hvis du ser et stjerneskudd og ønsker at du får se ett til, går det alltid i oppfyllelse, ler han.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
