For de aller fleste var det ikke noe spesielt med lørdag 18. august 1962. To dager tidligere hadde Ringo Starr fått seg ny jobb som trommeslager i The Beatles.

En uke senere skal NASA skyte opp Mariner 2, den første romsonden som besøkte en annen planet da den passerte Venus noen måneder senere.

For langt de fleste var dette en helgedag uten spesielle hendelser. Men på en liten øy i havgapet nord i Norge var dette dagen da Norge ble en romnasjon.

Mellom 20 og 30 mennesker jobbet iherdig i området på gressletta foran de taggete toppene på Røyken, fjellene bak Oksebåsen på Andøya. Noen enkle brakker var satt opp i nærheten av oppskytingsrampen. Vestover var det hav så langt man kunne se.

Storpolitisk vrient

De fleste av de tilstedeværende arbeidet for Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Journalister og fotografer gjorde seg klare til å fange øyeblikket. Tusenkunstneren Odd Dahl var der også. Høyt og lavt. Testet og skrudde, målte og veide. Anders Omholt fra Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo betraktet også forberedelsene.

– Dahl var primus motor under fininnstillingen og oppskytingen. Han hadde i realiteten kommandoen og følte ansvar for oppskytingen, forteller Anders Omholt nå 50 år senere.

De som var på Andøya denne dagen var fattet, men spente. Det fantes ingen backup-instrumenter hvis noe skulle gå galt.

Slikt var det ikke penger til. Norske myndigheter hadde godkjent etableringen av Andøya Rakettskytefelt og opprettelsen av en plan for norsk romvirksomhet, men var tilbakeholdne med penger. Norsk romvirksomhet var storpolitisk vrient.

Da Ferdinand 1 gikk opp, tenkte ikke Anders Omholt at dette var starten på Norges vei til rommet:

– Jeg tenkte at nå må vi få til noe, slik at det i det hele tatt blir en norsk romvirksomhet.

Opptakten startet under krigen

I dag er Andøya Rakettskytefelt ganske annerledes, og et av mange bevis på at hva Omholt håpet på ble til virkelighet. Opptakten til denne begivenheten startet allerede i krigsårene.

Andre verdenskrig hadde vist at radiokommunikasjon var et ekstremt viktig militært verktøy, og på slutten av 1940-tallet forstod forskerne at komplekse geofysiske forhold i nord hadde en påvirkning på radiokommunikasjon.

Nøkkelen lå i en bedre forståelse av ionosfæren, den øvre delen av jordatmosfæren. Ionosfæren blir ionisert av solstråling og spiller en sentral rolle fordi den reflekterer radiobølger over større avstander.

Derfor ble utviklingen av ny og bedre radiokommunikasjon interessant for forsvaret, men også økonomisk viktig for fiskeri og shipping.

Nærmere 50 norske forskere og ingeniører arbeidet i England under krigen. En av dem var Finn Lied, en mann som skulle påvirke mye av den retningen som norsk romvirksomhet tok. Lied ble etter hvert den andre direktøren for Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Etterhvert som den kalde krigen ble kaldere, ble nordområdene strategisk viktigere, både for øst og vest. Rakett- og satellitteknologien kom for fullt på 1950- og 1960-tallet, og for forsvars- og utenrikspolitikken ble rommet en kilde til spenninger mellom supermaktene.

Romvirksomheten måtte være nyttig

Allerede like etter at Sovjetunionen skjøt opp historiens første menneskeskapte satellitt Sputnik 1, 4 oktober 1957, ga myndighetene en klar pekepinn på hvordan Norge skulle forholde seg til rommet i fremtiden.

Finn Lied ble kalt inn på kontoret til forsvarsminister Nils Handal, hvor Lied da fikk høre at «verdensrommet tilhører Vår herre». Hvis noen hadde vyer om norske astronauter og lange ferder mot ukjente galaktiske kyster, ble de raskt forankret til jorda igjen.

Fra og med denne dagen handlet norsk romvirksomhet først og fremst om nytte. Teknologien skulle tjene mennesket og tilpasses det norske samfunnet.

På et møte i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) i januar 1960, ble det besluttet å opprette en romforskningskomité. Komiteen skulle vurdere om det var tid for Norge å ta skrittet ut i romalderen, og i så fall, hvordan man skulle gå frem.

Konklusjonen var at tiden var kommet, og utvalget la stor vekt på ionosfæreforskning og nordlysforskning, ikke minst på grunn av Norges lange tradisjoner på området.

Andøya perfekt for oppskytinger

FFI ønsket å bruke Norges plassering nær nordlyssonen til å få amerikanske forskere til å støtte en utbygging av et rakettskytefelt i Nord-Norge. I august 1960 ble FFIs planer for romforskning lagt frem for departementet. Denne planen inkluderte etableringen av et skytefelt på Andøya.

Andøya var nærmest perfekt for slike oppskytinger På 1950-tallet hadde NATO finansiert en flystripe. Øya ligger ut mot havet, noe som passer bra for oppskytninger av raketter, og ikke minst, Andøya ligger nær nordlysbeltet.

Den norske regjeringen gikk en stram balansegang mellom ønsket om å holde USAs interesse i nordområdene oppe og samtidig holde spenningen mellom Norge og Sovjetunionen nede.

Hendelser som U2-affæren i 1960 satte regjeringen i en vanskelig posisjon, men etter hvert ble dens medlemmer overbevist om prosjektets sivile natur, og planene ble godkjent.

Oppkalt etter pasifistisk okse

Det var kanskje ingen tilfeldighet at den første norske raketten ble kalt Ferdinand, etter den pasifistiske oksen som heller ville lukte på blomster enn å sloss. Navnet passet også godt med at oppskytingen skulle skje ved oksebåsen på Andøya.

I begynnelsen var rakettskytefeltet sparsomt utrustet. Det omfattet en oppskytingsrampe, en liten sementbygning som folk kunne overvåke rakettene fra, en liten bygning til å sette sammen rakettene i og en bygning avsatt til et kontrollsenter.

Mye av det tekniske utstyret ble importert fra USA og finansiert av det amerikanske luftforsvaret. Dette dekket kostnadene til de fire første NIKE/ Cajun-rakettene som ble brukt til første generasjon Ferdinand-nyttelaster. Rakettene kom fra den amerikanske hærens overskuddslager. De var billige og til å stole på.

Første oppskyting - en suksess

Været var pent da Ferdinand 1 gikk opp klokken 09.09. To-trinnsraketten bar med seg to instrumenter. Ett var konstruert av danske forskere og det andre av FFI.

Ferdinand 1 var ment å nå opp til 160 km, men rakk ikke lenger enn 102. Likevel ble oppskytingen og datafangsten stort sett ansett som en suksess.

I årene som fulgte ble rakettskytefeltet gradvis forbedret og utvidet. Nordmennene ble også med tiden mindre avhengig av amerikansk ekspertise. Til tross for utbyggelser og permanent utstyr, var fasilitetene små og enkle i flere år.

Skytefeltet ble ikke fast bemannet før i 1965. Før dette ble feltet kun brukt under oppskytningskampanjer.

Rakettskytefeltet i dag

Andøya Rakettskytefelt tilrettelegger nå for, og gjennomfører, rakettoppskytinger og ballongoperasjoner både på Andøya og på Svalbard. Skytefeltet har også et stort antall bakkebaserte forskningsinstrumenter.

Andøya Rakettskytefelt eier og driver ALOMAR-observatoriet som befinner seg på toppen av fjellet Ramnan på Andøya. Selskapet har mange nasjonale og internasjonale kunder, blant andre ESA, NASA, JAXA (Japans romorganisasjon) og flere universiteter og institutter.

18. august 2012 er det 50 år siden den første forskningsraketten ble skutt opp fra Andøya Rakettskytefelt. Denne artikkelen finnes i et magasin som er publisert i forbindelse med jubileet.