Både i Norge og i Sverige er forskjellene mellom de som tjener mest og de som tjener minst nokså liten om vi sammenlikner med andre land.

Men de siste årene har lønnsforskjellene økt, også i Norge og Sverige.

Men lønnsforskjellene har økt mest i Norge. Dette fortalte Elin Svarstad på Fafokonferansen 2022 denne uka. Hun er forsker ved Fafo.

Tjener mindre i privat sektor

Hovedforklaringen er at de som tjener minst i privat sektor i Norge, har hatt en svakere lønnsvekst enn andre lønnstakere.

Dette har bidratt til at vi har fått flere lavtlønte i Norge.

– Det er særlig i privat sektor at Norge og Sverige skiller seg fra hverandre, sa Svarstad under konferansen.

• Les også: Derfor øker lønnsforskjellene i Norge

Lønn forhandles kollektivt

Forskeren finner mer som er interessant når hun ser på Norge og Sverige.

I tillegg til at vi i begge land fortsatt har nokså små lønnsforskjeller sammenliknet med andre land, så organiserer vi arbeidsmarkedet ganske likt.

– Det er ikke individuell forhandlingsmakt som bestemmer hvor mye du tjener, som i mange andre land. Både i Norge og Sverige forhandles lønn kollektivt.

I tillegg er fagforbundene i begge land opptatt av at lønnsforskjellene ikke skal bli for store.

Mye større forskjeller i USA og Storbritannia

Svarstad presenterte dette eksempelet under Fafokonferansen 2022:

– Vi sier at en person i den laveste tiendedelen av lønnsfordelingen tjener 300 000 kroner i året. Med det nivået vi har på lønnsforskjeller i Norge, vil en person i den øverste tiendedelen tjene 670.000 kroner.

Forskjellene er på langt nær så store som i land som Storbritannia og USA. Der ville den høyest lønte i det samme eksempelet tjene henholdsvis 1,3 millioner i Storbritannia og 1,5 millioner kroner i USA, forteller Svarstad.

Flere havner i lavtlønnsfella i Norge

Selv om vi både i Norge og Sverige er opptatt av å løfte de som tjener minst når vi har lønnsforhandlinger, så har utviklingen gått i ulik retning her og i nabolandet vårt.

I Norge har vi nå fått en betydelig andel lavlønte.

Forskerne ser også at noen forblir lavtlønte over tid. Faktisk sitter hele én av tre lavtlønte fast i lavtlønnsfella. De vil alltid tjene dårlig.

Hva er lav lønn?

Det finnes ulike definisjoner på hva som er lav lønn.

I en nyere studie fra Sverige defineres det som under 60 prosent av medianlønn. Medianlønn er den midterste lønnen, altså det lønnsnivået som deler arbeidsstokken i to like store deler.

Med denne definisjonen var bare 1 prosent av lønnsmottakerne i Sverige lavtlønte i 2018.

I Norge bruker forskerne en definisjon på lav lønn som er et lønnsnivå på to tredeler – altså cirka 66 prosent – av medianlønn. Med denne definisjonen var 10 prosent av arbeidstakerne i Norge lavtlønte i 2019.

– Selv om definisjonene er litt ulike, kan vi trygt si at omfanget av lavtlønte er klart lavere i Sverige enn i Norge, sier Svarstad.

Hvorfor har vi blitt forskjellige?

En viktig forklaring på hvorfor Norge og Sverige har blitt så ulike, er organisasjonsgraden, mener forskerne hos Fafo.

Mens vi i Norge etablerte en statlig styrt folketrygd, så bygde de svenske fagforeningene opp egne trygdeordninger i form av A-kasser.

I Sverige er hovedregelen at dersom en virksomhet er medlem av en arbeidsgiverforening, er den også bundet av de tariffavtalene som den foreningen har inngått.

I Norge er det sånn at avtalene må gjøres av fagforeningen. For å gjøre det forutsettes det at det er nok organiserte i virksomheten.

Denne forskjellen har bidratt til at man i Sverige har klart å holde en høy avtaledekninig. Selv om organisasjonsgraden også der har gått ned som her i landet.

I Sverige er over 90 prosent av arbeidstakerne dekket av en tariffavtale. I Norge gjelder det 64 prosent.

Folk ser at klasseforskjellene øker

Forskningsstiftelsen Fafo fyller 40 år i år. På Fafos jubileumskonferanse i Oslo den 8. juni var temaet ulikhet.

For 40 år siden trodde mange at klasseforskjellene i samfunnet skulle bli helt borte, ifølge en undersøkelse fra 1982.

Hele 60 prosent av de spurte svarte da bekreftende på dette.

Klasseforskjellene var så godt som forsvunnet, mente folk.

Nå har Fafo gjennom analysebyrået Respons, stilt folk noen av de samme spørsmålene som ble stilt innbyggerne i Norge fire tiår tilbake.

I dag er det bare 15 prosent her i landet som er enige i påstanden om at klasseforskjellene er i ferd med å bli borte.

Ikke rart at folk er mer opptatt av ulikhet

– Forskjellen er oppsiktsvekkende, mener Tone Fløtten. Hun er daglig leder ved Fafo.

Fafo-forskerne har også spurt folk om de tilhører en klasse i det norske samfunnet.

Da svarer nesten alle at de kan plassere seg selv i en klasse. I undersøkelsen fra 1982 var det bare 1 av 4 som svarte det samme.

Selv om det er et tydelig skille mellom velgere på høyre- og venstresiden i norsk politikk, så svarer det store flertallet at klasse er relevant i det norske samfunnet.

Dette er kanskje ikke så rart, mener Fløtten.

– Klasseforskjeller henger nøye sammen med om du opplever at det er store ulikheter i samfunnet. Når vi ser det som har skjedd de siste årene, så har forskjellen økt.

– Inntektsulikheten har økt jevnt og trutt. Det har blitt flere fattige. Formuen blir mer ujevnt fordelt.

De fleste ønsker tiltak

Hun tror at folk har blitt mer bevisste på at konsekvensene av økonomisk ulikhet kan ramme hele samfunnet.

Fafos tall antyder også at et stort flertall av befolkningen ønsker kraftigere tiltak for å redusere ulikhet.

– Ønsket om kraftigere tiltak kommer i en tid der vi står overfor nye kriser, som klimakrisa og krigen i Ukraina. Når vi vet at kriser rammer de antatt svakeste, er det god grunn til å være urolig for framtida.

Dette skrev Tone Fløtten og Sissel C. Trygstad i en kronikk i Klassekampen 9. juni.

LES OGSÅ:

Ulikhet: Vi blir syke av å ha mindre enn andre