Han opplever at såkalt “impact factor” til forskningstidsskrift har fått altfor stor betydning i evaluering av forskere og forskningsgrupper.

Impact factor er en beregning som indikerer antallet siteringer fra de respektive tidsskriftene i løpet av et år. Den er utviklet av Institute for Scientific Information (ISI) i Philadelphia og er ment som et kvantitativ verktøy for rangering av tidsskrift, og ikke av de enkelte artikler som er publisert i dem. Jo større antall siteringer fra et tidskrift per et år jo større impact factor har tidsskriftet.

På ISIs hjemmeside understrekes det at impact factor bør brukes sammen med fagfellenes kommentarer hvis en er ute etter en kvalitativ vurdering av forskningen.

Etter Smedsrøds erfaring innenfor sitt eget fagfelt blir impact factor dessverre brukt ensidig som et kvalitetsmål, og det ofte av de store bidragsytere til norsk forskning.

Dårlig grunnlag

-Det skjer stadig oftere at en ikke får støttemidler fra eksempelvis Norges Forskningsråd fordi ens CV ikke inneholder nok publikasjoner med høy impact factor. Dette er et altfor dårlig grunnlag for kvalitetssikring av forskning.

Når en forsker sender en prosjektbeskrivelse til de institusjonene som bevilger forskningsmidler skal en vanligvis sende med en CV. CVen inneholder de publikasjoner man har vært medforfatter på.

Denne søknaden skal vurderes av en såkalt referee eller forskningsdommer og midler skal bevilges utfra hans/hennes faglige vurdering.

Byråkratiske bevilgninger

Vurderingene blir ifølge Smedsrød ofte gjort etter impact factor på de tidsskrift forskeren har publisert i, en jobb refereen ikke trenger å være en fagperson for å forstå seg på.

Hvis dette impact faktor fokuset skal fortsette er det slik at vi like gjerne kan ansette byråkrater til å ta seg av kvalitetssikringen av norsk forskning, understreker Smedsrød.

- Problemet med disse CVene er at man ikke er forventet å legge ved kommentarer fra sine fagfeller. En artikkel kan bli antatt til et høyadelig tidskrift uten å være rost opp i skyene.

- I mange tilfeller må forskere kjempe en hard kamp for å klare å krype over publiseringsterskelen; i noen få tilfeller er redaktør og referee-uttalelser så strålende at manuskriptet publiseres omtrent direkte.

Høyest andel tilbaketrekninger

De lokale institusjonene har også lagt seg på trenden og frister ofte med belønninger i form av økte driftsmidler til forskere eller forskningsgrupper som får sine arbeid publisert i tidskrift med høy impact factor.

Dette er god markedsføring for institusjonene, men ingen garanti for at forskningen er av god kvalitet. Impact factor blir noe pent man kan pakke forskningen inn i.

- Det mange fortsatt er uvitende om er følgende: Nature, Cell og Science, samt andre tidsskrift i sjiktet med høyest impact factor er de tidsskrift som også har høyest andel tilbaketrekninger.

- Forfatterne tilkjennegir i ettertid at de trekker tilbake publikasjonene på grunn av manglende evne til å reprodusere forsøkene eller på grunn av alvorlige innsigelser fra forskerkollegiet.

- Det er dessuten et paradoks at de samme tidsskriftene har høyest andel publikasjoner som aldri blir sitert - selv ikke av forfatterne.

Moteforskning

Ifølge Smedsrød er det også slik at de som jobber med disipliner som er på moten i forskningsmiljøene lettere blir publisert i tidsskrift med høy impact factor. Nisjeprosjekt blir ofte neglisjert i de konservative forskningsmiljøene.

Dette kan forhindre nyskapning fordi det ofte er slik at den beste forskningen skjer i randsonen.

- Mange forskere føler seg bundet av denne faktoren for å kunne fremme sin karriere, selv om de fleste er klar over at det er en veldig usikker indikator for kvalitet. Alternativet er at de som bevilger midlene legger mer vekt på å sende prosjektbeskrivelsene til eksperter som vet hva de skal se etter.