Romanen Nansen og Johansen. Et vintereventyr kom ut i 2002. Klaus Rifbjerg hadde skrevet en historie om Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansens ferd mot Nordpolen på 1890-tallet.

I stedet for å fokusere på mennenes viljestyrke og dramatiske kamp mot naturen, forteller dansken om et erotisk forhold mellom de to barskingene. Nansen og Johansen var elskere, skriver Rifbjerg.

- Romanen vakte enorm oppstandelse i Norge, forteller Silje Solheim Karlsen, som er stipendiat ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Tromsø. Hun forsker på hvordan Rifbjergs roman ble mottatt blant kritikere og publikum.

- Det ble debatter i radio og aviser. Både litteraturkritikere og historikere gikk i strupen på romanen. En lege rykket ut i pressen og slo fast at forholdet mellom mennene var umulig, fordi kjønnsdriften stanser i ekstrem kulde.

Den mandige helten

Rifbjergs roman er en roman. Den gjør ingen krav på å bli oppfattet som sannhet. Men Solheim Karlsens forskningsprosjekt omhandler også boken Fram over Polhavet, skrevet av Nansen selv i 1897. I denne boken skildres ikke erotiske møter mellom mannfolk. Her skildres mannfolk.

- Den klassiske polarhelten er en vel innarbeidet mannsmyte, og representerer mannen som erobrer og oppdager. Manndom og maskulinitet er altså sentrale faktorer i vår oppfatning av polfarere og ishavsfarere, forklarer Solheim Karlsen.

- Nansen bygger opp en myte om Norge og nordmenn som stolte og staute oppdagere. Han er opptatt av norske menns plikt til å utforske polare områder og skriver seg selv inn i historien som en moderne sagahelt, sier hun.

Behovet for å være polarnasjon

Myten om den norske polarhelten har slått kraftig rot i norsk selvfølelse. Derfor ble det rabalder da Rifbjerg forkludret det maskuline glansbildet.

- Han bryter ned en nasjonal helligdom. Det er interessant, fordi det utfordrer den kunnskapen vi som nordmenn har om våre nasjonalhelter, påpeker Solheim Karlsen.

Hun får støtte av Anka Ryall, førsteamanuensis i engelsk ved Universitetet i Tromsø (UiT) og en av tre ledere av forskningsprosjektet “Arktiske diskurser”, som Solheim Karlsens prosjekt er en del av.

- Vi har en tendens til å heroisere de gamle polarheltene. Myten om dem svarer på et behov vi har for å fremstille Norge som en polarnasjon, og derfor lever den videre også i dag, sier Ryall.

Forestillinger skapt av litteraturen

Arktiske diskurser er et stort prosjekt som involverer forskere fra nesten samtlige litteraturfag ved UiT.

Formålet har vært å undersøke den arktiske litteraturen med utgangspunkt i et stort og mangfoldig tekstmateriale som representerer ulike genrer, skrivemåter og framstillingsformer, både skjønnlitterære og dokumentariske.

- Vi har spurt oss: Hvilke bilder av det nordlige skapes i litteraturen? Hvilke oppfatninger er det som skapes og videreføres, og hvilke endres? forteller Ryall.

Fantastisk eller forferdelig

Forskningsprosjektet har konsentrert seg om litteratur som har blitt til etter romantikken, altså fra midten av 1800-tallet og fram til i dag. Grovt sett framstilles Arktis på to ulike måter.

- Enten som noe fantastisk og utopisk eller som noe forferdelig og dystopisk, forklarer Ryall.

Dette trekket blir påfallende i postdoktor Cathrine Theodorsens forskning. Hun har tatt for seg både reiseskildringer og romaner skrevet av den tyske forfatteren Theodor Mügge (1806-1861).

- Både reiselitteraturen og romanene skildrer samene, men det ser ut som om genren bestemmer på hvilken måte de skal skildres, sier Ryall.

- I romanene er samene romantisert og framstår som opprørere mot kolonimakten Norge. I reiseskildringene beskrives de bare som barbarer.