De arbeidende barna

I Etiopias hovedstad Addis Abeba kan du få skoene dine pusset av en syvåring i skoleuniform. Mange av de arbeidende barna kommer fra landsbygda til storbyen for å hjelpe sine foreldre.

Publisert

De er skopussere, pengevekslere og kaffeselgere. De aller færreste bor på gata, bortsett fra de som faktisk jobber som butikkpassere og sover på butikktrappa.

De skaper allianser, nettverk og tenker kreativt om hvor inntektene skal komme fra.

Og mange av de er ikke eldre enn syv år.

– I Etiopia er det en stor høytid om høsten, da folk fra byene drar på besøk til sine landsbyer. Når disse så drar tilbake til byen har de ofte med seg noen barn som skal begynne å jobbe. Det er ofte eldre søsken, eller andre slektninger, som henter disse barna.

– I landsbyene er livet ganske tungt og mulighetene for arbeid og utdannelse er få, forteller sosiolog Sissel H. Eriksen som er i gang med et prosjekt om de arbeidende barnas liv.

Drømmer på gata

Mange må lære seg et helt annet språk enn det de snakket i landsbyen og de aller fleste bor under ganske skrøpelige forhold.

Men det første disse barna gjør når de kommer til byen er å finne seg en skole og en kirke, eller moské. Derfor kan man ofte se en skopusser med skoleuniform på.

– Disse barna er ferdig oppdratt når de kommer til byen. De har fått beskjed hos sine foreldre om å knytte seg til en skole og en religiøs institusjon og sånn sett får de noen voksne personer å forholde seg til.

– Men ellers omgås de mest andre barn og er flinke til å holde orden på livet sitt helt alene, sier Eriksen.

Mange av dem er likevel ganske ensomme, og savner sine foreldre.

Drømmen om å reise tilbake hjem en dag er viktig for mange. Men det å måtte gi opp arbeidet, og å ikke finne seg til rette i byen oppfattes som et nederlag.

– De fleste snakker om savn, men de drømmer også om å hjelpe foreldrene sine. De snakker om en bluse de vil kjøpe til mor, eller en høne, et lam i beste fall en okse som de kan kjøpe til familien.

– Og veldig mange som blir sendt til byen klarer å hjelpe til. Det er også plass til store drømmer – enkelte drømmer om å bli leger og klatre på den sosiale stigen, forteller Eriksen.

De vet ikke hva lek eller fritid er, de leker ikke – de skal spise og sove og gå i kirke eller moské i helga. Men i deres drømmer og fantasier for seg selv og sin familie beholder de en barnslighet, mener Eriksen.

Næringsvett og læringsvett

Mange jenter jobber som hushjelp i Addis Abeba. (Foto: flickr.com/Joska)
Mange jenter jobber som hushjelp i Addis Abeba. (Foto: flickr.com/Joska)

Uten tvil er de arbeidende barna i Addis Abeba ressurssterke og næringsvettige. De blir kanskje dyttet i riktig retning angående hva de skal gjøre, men etter hvert organiserer de seg selv.

Flere barn fra samme region kan slå seg sammen i grupper, eller de kan ha et nettverk basert på hva de gjør.

– Men er det ingen skumle bakmenn som de må betale?

– Noen har bakmenn som de ikke liker å snakke om. Men i all hovedsak har ikke vi merket oss at dette skjer i stor utstrekning, sier Eriksen.

Det finnes meglere som bistår foreldre med flytting av barna og skaffer ungene arbeid. Men de vi har hørt om gjør det for en engangssum.

Barn fra enkelte områder slår ressursene sine sammen i en iqub – en spareklubb. Der legger hver av de fem eller seks deltagere summer tilsvarende 50 øre til 2 kroner i uka i en felles kasse.

Etter en stund så får en av dem alle pengene og kan reise en tur hjem. I neste omgang er det noen andre sin tur.

– Dette er en stor tillitserklæring og en effektiv måte å spare på.

I tillegg er mange drevne i å søke hjelp: Addis Abeba er full av forskjellige humanitære organisasjoner som deler ut alt fra skoleuniformer, bøker, mat og klær. De som har vært en stund i byen vet å benytte seg av disse tilbudene.

Frykter ikke gata

De aller fleste barna er ikke redde for å jobbe på gata. Gatekriminaliteten er ikke omfattende i Addis Abeba, og mange av disse barna er kreative når det gjelder å skjule sine penger.

– De kan samarbeide med hverandre eller lokale butikkeiere om å ta vare på pengene, slik at de ikke går med altfor mye på seg, sier Eriksen.

Hun la merke til en liten jente som jobbet som pengeveksler. I Addis Abeba kan du ta buss for småpenger, men ofte har ikke folk slikt på seg.

– Rundt bussholdeplassene kan man derfor se barn som veksler pengene for et mindre gebyr. Denne jenta hadde fått en politimann til å passe på seg, mens hun var på jobb.

For myndighetene er det problematisk at så mange barn er i arbeid. Det er en norm som tilsier at det er de fattige barna som jobber og i de økonomisk sterkere hjem er det skam knyttet til at barn jobber på gata, selv om også disse barna kan finne på å gjøre det i skjul for å spe på lommepengene.

Men Sissel H. Eriksen er opptatt av de arbeidende barna på gata i Etiopia ikke bare blir oppfattet som ofre.

– Dette er kreative, ressurssterke barn som er rørende opptatt av å lære og ser frem til å gå på skole. På gata i Addis Abeba blir man ofte spurt hva klokka er av barna: De spør fordi de ikke har klokke, men vil komme seg tidsnok på skolen.

– De knytter seg til hverandre og til voksne og det er bare fantasien som setter grenser på deres oppfinnsomhet når det gjelder overlevelse.