I en ny bok om doping og kroppsbygging, beskrives en kultur der klær, språk og treningsritualer forteller om et strengt hierarki. (Foto: tankist276, Shutterstock, NTB scanpix)

Slik er fitnessdoperen

«Nybegynneren» står ofte på feil sted mens den «kompetente» kroppsbyggeren kjøper sin første dopingkur. I fitnessmiljøet råder hierarkiet blant personer som har valgt doping som løsning.

Kroppsbyggernes tempel er «gymmet». Dit kommer de som vil trene tungt, og som ikke er opptatt av de tradisjonelle treningssentrenes luksus og gruppetrening. 

Det forteller Bjørn Barland, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, som nettopp har gitt ut boken Fortellinger om doping og kroppskultur. Barland har fulgt mannlige og kvinnelige kroppsbyggere gjennom 20 år, flere hundre totalt. Felles for dem alle er at de er interessert i, eller allerede har begynt, å dope seg.

– For noen er doping ikke et problem, men løsningen på problemet, sier Barland. For mange av de han har fulgt og intervjuet gjennom forskningen, henger dette sammen med kravet om en perfekt kropp eller utrygghet og mangel på tilhørighet. Doping blir heller en løsning på et trøblete liv, enn selve problemet. 

I boken viser han til gymmet som et hierarki og sosialt system. Klær, språk og treningsritualer forteller noe om hvor i hierarkiet hver enkelt person kan plasseres. Barland kaller dette «størrelsene» på gymmet. 

Gjennom observasjoner av verbal og ikke-verbal kommunikasjon peker Barland ut ulike stereotyper blant den gruppen fitnessutøvere han har forsket på, nemlig de som er eksponert for doping. Prosessen fra nybegynner til ekspert går gjerne gjennom fem ulike stadier, selv om mange også hopper av underveis eller er vanskelig å kategorisere. 

Nybegynneren skal ikke se i speilet

Nybegynnerne er enkel å legge merke til, fordi de ofte står på feil sted.

De ser gjerne rådville ut og venter på sin tur i et apparat som allerede er opptatt. En nybegynner skal ikke se så mye i speilet, reglene sier at du skal være mer etablert for å inneha akkurat det privilegiet.

Nybegynnerne har gjerne et tvangsmessig forhold til treningsprogrammet sitt, som han eller hun bærer tett til kroppen gjennom hele treningsøkten. Nybegynnerne skal ikke snakke om doping.

Den avanserte begynneren leser seg opp på doping

Etter hvert blir nybegynnerne mer varm i trøya. 

Treningsprogrammet er nå så kjent at de kan legge det bort. De vet allerede hvordan vektene og apparatene fungerer og følger fortsatt et oppsett.

Den avanserte begynneren ser på hvordan andre aktører gjør øvelsene og eksperimenterer selv med belastning og repetisjoner. Interessen for «riktig» mat øker og selv om kostholdet ikke forandrer seg nevneverdig, prøvesmaker de på maten som selges i gymmet. De leser seg nå opp på doping.

Doping

Doping er å manipulere kroppen med medisiner, preparater eller bruk av ulike metoder som påvirker kroppen på en ikke-medisinsk måte. I boken «Fortellinger om doping og kroppskultur», er det først og fremst testosteron, anabole androgene steroider (AAS), veksthormoner og i noen grad insulin og sentralstimulerende midler som efedrin og amfetamin som blir omtalt som doping. 

Som en av dem forteller:

«Jeg satte meg godt inn i det før jeg valgte å begynne med det. I starten var jeg veldig imot det og så ned på alle som brukte det, […] nå har jeg satt meg ned og lest om det. Og lest mye forskning på det og så videre og konferert med lege så finner man jo ut at det, mye av det en hører, ikke stemmer, men selvfølgelig, jeg forsvarer det ikke, men ehh…ja.».

Jo mer avansert utøverne blir, jo mer opptatt blir de av kosthold og kropp. (Foto: Samo Trebizan, Shutterstock, NTB scanpix)

Den kompetente utøveren trapper opp

Treningen er nå blitt mer automatisert, og personene begynner å eksperimentere med alternative øvelser.

Fra å trene to ganger i uken trappes aktiviteten opp til fire ganger før søndagen kommer. Kostholdet blir stadig viktigere, og det er nå aktørene kjøper sin første dopingkur. Kroppen begynner å ta form, og det er lov til å «pose» litt foran speilet.

Bjørn Barland, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, har fulgt kroppsbyggermiljøet i to tiår. Nå har han skrevet bok om det. (Foto: PHS)

Som en av dem sier:

«Det å «pose» på gymmet, det kan ikke alle gjøre. For å si det på den måten, det er ikke populært, altså, jeg kunne ikke begynne med det før jeg hadde trent i tre år.»

Kyndig utøver – mer akseptert

For kyndige utøvere er dopingpreparatene billigere. Flere kurer er allerede gjennomført, og rimeligere priser er et svar fra miljøet at utøveren begynner å bli akseptert som kyndig. Råd om kropp, mat og dop flyter nå friere. Fettet skal vekk, karbohydratene blir viktigere. Det samme blir tidspunkt for måltider. Det handler ikke lenger bare om å bygge kropp, men å bygge seg inn i et fellesskap.

Som en av dem forteller:

«Selvtilliten er viktig å ha,[….], føler meg bedre enn på lenge. Hvorfor jeg ikke slutter? Det er vanskelig, har mange ganger lyst, men jeg klarer ikke, vet ikke hvorfor jeg driver med dette.» 

Blant de kyndige utøverne finner du blant annet «strandbyggeren», som hovedsakelig bygger for en sosial arena – ikke kroppsbyggerkonkurranser.

Ekseperten troner øverst på rangstigen

Ekspertene vier perioder av livet til kroppsbygging. Utøverne har programmer og regimer å trene etter. Han eller hun bruker apparatene på helt spesielle måter for å tilfredsstille individuelle behov.

Treningen er intens og består av øvelser som tydeligvis er utviklet etter lang erfaring. Ekspertene er øverst på rangstigen, og ikke alle kan snakke til dem. Andre aktører, riktig posisjonert i hierarkiet, kan imidlertid spørre om råd. Er de heldige, kan de få tips til videre bygging.

I boka forteller en av ekspertene:

«Jeg har ikke så mye med de unge gutta å gjøre. Hvis en fersking kommer til meg og trenger noen råd om anabole steroider, er det beste rådet: Ikke begynn med det, sier jeg da. Og det mener jeg helt ærlig.»

– Omgivelsene på gymmet responderer, utøverne blir ikke eksperter alene. De blir definert av miljøet gjennom det som anses som viktig og betydningsfullt. Respekt og anerkjennelse er sentralt, sier Bjørn Barland. 

Referanse:

Bjørn Barland. Fortellinger om doping og kroppskultur. Oslo: Cappelen Damm, 2016

Powered by Labrador CMS