Grasrota er Pakistans håp

Mediene overdriver betydningen til islamistiske bevegelser i Pakistan, og undervurderer det store mangfoldet av folkebevegelser som kan presse landet i riktig retning, mener forsker.

Publisert

Flom, selvmordsbomber, ekstremisme, militærkupp, terror, død. Nyhetsmeldingene fra Pakistan er sjelden lystig lesing. Den ene tragedien ser ut til å avløse den andre.

Men det finnes et annet Pakistan. Et Pakistan med storslått natur, eldgamle kulturminner, qawwali-musikk, aktivister med et sterkt engasjement og – ikke minst – en enorm gjestfrihet.

– Denne gjestfriheten spiller en viktig rolle under hjelpearbeidet etter flomkatastrofen, påpeker Elisabeth Eide, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, som har forsket på og skrevet om området i en årrekke.

Åpner hjemmene

Folk hjelper hverandre, åpner opp hjemmene sine for dem som mangler tak over hodet. Hun mener denne nasjonale dugnadsånden kan bli avgjørende hvis Pakistan skal få en bedre fremtid.

– Håpet er at den energien og handlekraften som vi har sett utfolde seg under flomkatastrofen, denne grasrotbevegelsen, får vokse frem med en slik styrke at ingen regjering kan se bort fra den.

– Pakistans fremtid ville sett mørkere ut om ikke sivilsamfunnet engasjerte seg, sier Eide som er aktuell med boken Pakistan – midt i verden, som hun har skrevet sammen med mannen Terje Skaufjord.

Advokatene demonstrerer

Eide og Skaufjord har krysset Pakistan fra hjørne til hjørne. De har bodd i landet i til sammen to år, i to ulike tiår, under to diktatorer.

De har vandret blant minnesmerker og ruiner fra eldgamle sivilisasjoner. Sett noen av verdens vakreste steder, men også den bunnløse fortvilelsen.

Og de har møtt og snakket med folk. Fagforeningsfolk, kvinneaktivister, arbeidere, overklasseledere, menneskerettighetsforkjempere.

– Håpet for Pakistan ligger ikke minst i de sivile bevegelsene, sier Eide og trekker frem advokatbevegelsen som den viktigste i nyere tid.

Den nådde sitt høydepunkt i 2007, og førte til at den avsatte høyesterettsdommeren ble gjeninnsatt i 2009 etter han ble fjernet av tidligere president og diktator Pervez Musharraf.

– Det var en vekker for mange i Pakistan. Her var det ikke ekstremister som demonstrerte, men advokater i dress og mange vanlige folk, sier hun.

Aktive kvinner

Det er også en mangfoldig kvinnebevegelse i Pakistan. Bevegelsene fikk et oppsving under general Zia ul-Haqs styre mellom 1977 og 1988.

Generalen var påvirket av sterkt religiøse partier som ville ha en mer bokstavtro tolkning av sharia med kvinnefiendelig lovverk, og flere tusen kvinner havnet i fengsel.

Selv om kvinner nærmest er usynlig mange steder i Pakistan, er dette bare på overflaten. Kvinnebevegelsene er en sentral del av det sivile samfunnet, fremhever Eide.

Feiring i Karachi, den største byen i Pakistan. (Foto: iStockphoto)
Feiring i Karachi, den største byen i Pakistan. (Foto: iStockphoto)

Fagforeningene står imidlertid svakt, og bare 2-3 prosent av arbeidstokken er organisert.

Rivalisering med India

Det er det anstrengte forholdet til India som har blitt Pakistans svøpe. Delingen av den indiske kronkolonien ble blodig og brutal. Anslagsvis en million muslimer, hinduer og sikher ble drept.

Siden Pakistans fødsel 14. august 1947 har de to rivalene utkjempet tre kriger.

Og det landet som har mest å tape på denne rivaliseringen er Pakistan, skriver Eide og Skaufjord i boken. Indias BNP er nesten 8 ganger så høyt og befolkningen nesten 7 ganger så stor som Pakistans. Den indiske hæren er imidlertid ”bare” 3 ganger så stor.

– På grunn av konflikten med India har Pakistan brukt uforholdsmessige mye penger på militæret. Det har gått på bekostning av helse og utdanning, sier Eide.

Terje Skaufjord og Elisabeth Eide er ute med ny bok om Pakistan.
Terje Skaufjord og Elisabeth Eide er ute med ny bok om Pakistan.

Småpenger på utdanning

Utdanningsbudsjettet har aldri vært over tre prosent av BNP. Den statsfinansierte utdanningen er elendig. Noen steder er det hundre elever per lærer. Resultatet er nedslående: Halvparten av befolkningen er analfabeter.

– Det lave utdanningsnivået blant folk, spesielt vest i landet, har til tider gjort dem til lett bytte for ekstreme grupper, sier Eide.

Før general Zia tok makten i Pakistan i 1977 hadde elevene felles, obligatorisk pensum fra første klasse til college.

Men Zia lot islamistene forsyne elevene med nye pensumbøker. Bøker fulle av feil og myter. Bøker som glorifiserer kriger, oppfordrer elever til å hate hinduer og forvrenge historien før delingen i 1947. 

Mislykket reform

En bro skadet av flommen i Pakistan. (Foto: Horace Murray, U.S. Army/Wikimedia Commons)
En bro skadet av flommen i Pakistan. (Foto: Horace Murray, U.S. Army/Wikimedia Commons)

Forsøk på å reformere utdanningen har vært mislykket. Til tross for massive dollarhjelp fra utlandet.

– Skattesystemet er også et alvorlig problem for Pakistan. Rike folk betaler ikke skatt. Det gir regjeringen lite handlingsrom til å satse på utdanning og helse, sier hun.

En føydal jordeierklasse som ikke bidrar til statsfinansene kombinert med enorme forsvarsutgifter på grunn av konflikten med India setter en effektiv stopper for en positiv utvikling i Pakistan.

Jordeierne dominerer også de største politiske partiene og inngår nærmest i en symbiose med forsvaret, påpeker Eide og Skaufjord.

– Folk er ikke vant til å få hjelp av regjeringen, og de har liten erfaring med demokratisk innflytelse. Halvparten av tiden siden opprettelsen i 1947 har landet vært styrt av ulike militærdiktatur, sier hun.

Positive tegn

Eide sier at det er positive tegn i forholdet mellom Pakistan og India. India har gitt bistand under flomkatastrofen, og Pakistan har akseptert pengestøtten. Det skjer også ting under den sterkt politiserte overflaten.

– Det er en kulturutveksling mellom de to landene, det har vært folk-til-folk-bevegelser. Fiendeskapen er ikke total.

– Til tross for de store konfliktene mellom India og Pakistan, har de en lang felles tradisjon, som er lite kjent, og som vi forsøker å løfte frem i boken, sier Eide, men legger til at det store blødende såret, Kashmir, langt fra er leget.

– Kashmir burde hatt en folkeavstemming om de vil være selvstendig, og jeg er ganske sikker på at de ville ha valgt selvstendighet.

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo - Les mer