Det sier Nato-offiser og forsker ved Universitetet i Stavanger, Lillian Katarina Stene, som er skeptisk til tilbaketrekking av Nato-styrkene.

– Vi må skille bedre mellom militære og sivile oppgaver og bli tydeligere på hvem vi er, sier stipendiaten, som forsker på sivilmilitær koordinering i kriser.

I forskningsarbeidet har Stene intervjuet sine egne kolleger i Forsvaret i løpet av et halvt års opphold i det tyske Nato-hovedkvarteret i Mazar-e Sharif nord i Afghanistan.

Gjennom deltakende observasjon har hun fått tilgang til innsiden av Nato-styrkene over tid.

– Nato har et problem i at det ikke lenger finnes en helhetlig måte å gjøre ting på. Ulike innlærte praksiser, holdninger og tolkninger gjør at nasjonene som jobber for Nato, opererer forskjellig, sier Stene.

Hun er særlig opptatt av hvordan sivile og militære oppgaver altfor ofte flyter over i hverandre.

– Mens amerikanerne er opptatt av kjappe handlinger, er tyskere og skandinaver mer opptatt av å tenke langsiktig. Mens amerikanerne bygger en brønn på stedet, lar tyskerne afghanerne selv få bygge den, sier hun.

– Arbeidet med sivilmilitær koordinering dreier seg om å jobbe i bakgrunnen og la afghanerne selv få slippe til, sier Stene.

Hun jobbet selv som offiser i en sivilmilitær avdeling under Afghanistan-oppholdet sitt.

– Det er om å gjøre å få innsikt i hva som egentlig trengs, og finne fram til lokale prosjekter og lokale kontraktører som kan involveres. Kanskje er det ikke alltid skoler de trenger?

Langsiktighet og dialog

– Den største faren er at vi bygger et korthus som raser sammen når vi drar, fordi lokale strukturer ikke har fått tid nok til å utvikle seg, sier Stene.

Hun sier seg dermed enig med FNs tidligere spesialutsending til Afghanistan Kai Eide, som nylig ga ut boka Høyt spill om Afghanistan, hvor han blant annet fastholder at krigen bare kan vinnes med langsiktighet og dialog.

– Jeg er enig med Eide i at krigen i Afghanistan ikke kan vinnes med militære midler. I kriser og konflikter finnes det bare politiske løsninger. Det afghanske folket må selv, gjennom sine ledere og tillitsvalgte, styre mot en ønsket løsning.

– Noe som er litt av en utfordring når det internasjonale samfunnet, det vil si FN, Natos koalisjonsstyrker og utallige internasjonale organisasjoner, myndighetsorganisasjoner og uavhengige organisasjoner, er dypt involvert i utviklingen av landet, sier Stene.

Hun mener Natos strategi, kalt comprehensive approach, er uheldig både for sivile og militære aktører i landet siden strategien lett kan føre til rolleblanding.

– Militæret er på mange måter politikkens forlengede arm, men soldater er ikke politikere eller bistandsarbeidere. Og Natos strategi forutsetter nettopp inngripen i det sivile liv, sier Stene.

Skumle gråsoner

– I en krig som denne vil mange hevde at det ikke finnes noe alternativ til denne strategien så lenge krigshandlingene foregår i og blant lokalbefolkningen, sier Stene.

– Når det blir mange nok gråsoner mellom militære og sivile aktører, blir det stadig vanskeligere for lokalbefolkningen å skille mellom hvem som er hvem, og hvem som gjør hva.

– Bistandsarbeidere, som har sin eneste sikkerhet i lokalbefolkningens tillit, blir oftere ansett som en del av okkupasjonsmakten og følgelig veldig utsatt, sier Stene og nevner den dramatiske økningen i drap på bistandsarbeidere som har vist seg de siste årene.

– Det er viktig å skille mellom rene humanitære organisasjoner som upartisk skal dekke basisbehov som vann, mat og medisiner til alle som trenger det, – uavhengig av hvem de er – og internasjonale eller uavhengige organisasjoner som bygger skoler, driver jordbruk og bygger opp infrastruktur i tråd med det internasjonale samfunnet og afghanske myndigheters utviklingsplan, sier Stene.

– Når enkelte av disse organisasjonene hevder de er nøytrale og de samtidig driver utviklingsprosjekter betalt av og i tråd med interessene til afghanske myndigheter og det internasjonale samfunnet, blir det ikke sett på som nøytralt av lokalbefolkningen.

– Når også militære aktører kontinuerlig bygger opp infrastruktur og har et tett samarbeid med store sivile organisasjoner, kan det være svært vanskelig for lokalbefolkningen å skille mellom aktørenes roller og mandat.

– Afghanernes økende skepsis til det internasjonale samfunnet skyldes selvsagt også at mange sivile afghanere har mistet livet i krigen, sier Stene.

Tilbaketrekking ikke løsningen

Til tross for at Afghanistan er et krigsherjet land der befolkningen er krigstrøtte, tror Stene det kan komme en løsning – men ikke nødvendigvis gjennom tilbaketrekking av utenlandske styrker, slik president Hamid Karzai og Nato-lederne nå er blitt enige om.

– Med flere folk på bakken, kunne det kanskje blitt mulig å holde på stabilitet over tid, sier hun. 

Sammenlignet med antall Nato-soldater i Kosovo er det langt færre på tilsvarende stort område i Afghanistan, forteller Stene.

En annen utfordring for Nato er den omfattende rotasjonen i bemanningen. Korte opphold gjør samarbeid og bygging av tillit mellom partene vanskelig.

– Tillit tar tid. For å lykkes i Afghanistan må vi bruke tid og jobbe på afghanernes premisser. En ønsket utvikling i Afghanistan vil kreve fred mellom de krigførende partene samtidig med at verdenssamfunnet bidrar med støtte til skolegang, økt helsetilbud og nødvendig infrastruktur.

– Det må satses på utdanning og utnytting av ressurser som olje og gass. Landet har dessuten enorme naturreservater som verden ikke har sett, sier Stene, som ser at det også skjer oppløftende ting i Afghanistan, tross mange og store utfordringer.