– Paul Romer (til venstre, red. anm.) og William Nordhaus gir på ingen måte et ferdig svar på utfordringene vi står overfor, men de bringer oss nærmere en løsning på hvordan vi kan oppnå global bærekraftig vekst, skriver kronikkforfatterne.
– Paul Romer (til venstre, red. anm.) og William Nordhaus gir på ingen måte et ferdig svar på utfordringene vi står overfor, men de bringer oss nærmere en løsning på hvordan vi kan oppnå global bærekraftig vekst, skriver kronikkforfatterne.

Nobelprisen i økonomi 2018: Prisvinnerne bringer oss nærmere en løsning for global bærekraftig vekst

KRONIKK: Paul Romer og William Nordhaus får prisen for å integrere teknologisk utvikling og klimaendringer inn i langsiktige makroøkonomiske analyser. Årets Nobelpris i økonomi er eksternalitetenes Nobelpris.

Published

Både teknologisk utvikling og klimaendringer er nært knyttet til det økonomer kaller eksternaliteter. Eksternaliteter er et eksempel på markedssvikt, som innebærer at markedet ikke fungerer optimalt uten politisk inngripen.

Et klassisk eksempel på en negativ eksternalitet er luftforurensning. Forurensningen er et biprodukt ved produksjon og forbruk som kan skade natur og mennesker, men som produsentene og forbrukerne ikke har en egeninteresse av å ta hensyn til. Uten reguleringer blir det derfor produsert og konsumert for mye av varer og tjenester med negative eksternaliteter. Dette er den fundamentale årsaken til klimaproblemet. Sir Nicholas Stern, som stod bak den velkjente Stern-rapporten fra 2006, har uttalt at “klimagassutslipp representerer den største markedssvikten verden har sett”.

Viktig bidrag for å se sammenheng mellom økonomi og klima

Nobelprisvinner William Nordhaus er en pioner innenfor koblingen mellom klimaendringer og økonomi. Han ble opptatt av klimaproblemet allerede på 1970-tallet. På 1990-tallet var han den første som utviklet en kvantitativ modell som analyserer hvordan økonomien fører til klimagassutslipp, hvordan klimagassutslippene skader miljøet og hvordan miljøskadene igjen påvirker økonomien.

Å koble sammen to så komplekse områder – klima og økonomi - i en modell er en stor bragd og et viktig bidrag for å forstå disse sammenhengene bedre. Nordhaus sin DICE-modell er en av tre modeller som ble brukt av Obama-administrasjonen til å anslå optimal CO2-pris, som grunnlag for klimareguleringer i USA. Andre forskere har bygd på hans modell og laget nye modellversjoner, hvor man også har prissatt effekter på folks helse og biologisk mangfold.

Får prisen for metode, ikke for politikk

En fare ved slike modeller er at de produserer tallestimater som kan framstå som presise og sikre, dersom leseren ikke får med seg forskerens advarsler om usikkerhet i estimatene. Dersom politikere tar anslagene om hvor mye de globale CO2-utslippene bør reduseres i årene som kommer, og hvor høy CO2-prisen bør være som et fasitsvar, kan det være problematisk.

Både DICE og andre slike modeller har blitt kritisert fra flere hold. Nordhaus har selv ettertrykkelig påpekt at det er stor usikkerhet knyttet til for eksempel optimale CO2-priser.

Den kjente amerikanske økonomen Robert Pindyck har gått lenger og karakterisert sentrale deler av modellene som gjetninger og hevdet at de er tilnærmet ubrukelige til politikkanalyser. Andre forskere har kritisert DICE-modellen for å ha en for enkel framstilling av ulike sektorer og skader. Nobelkomiteen påpeker imidlertid at prisen til Nordhaus ikke er basert på konklusjonene og politikkanbefalingene, men på metodeutviklingen.

Endret hvordan økonomene ser på teknologisk utvikling

Nordhaus fikk altså Nobelprisen for sitt arbeid knyttet til en viktig negativ eksternalitet. Men det finnes også positive eksternaliteter, for eksempel ved utvikling av ideer og ny kunnskap. Kunnskap er noe som kan brukes av alle. I en markedsøkonomi uten reguleringer vil bedrifter typisk investere for lite i forskning og utvikling fordi de er redde for at konkurrentene også vil dra nytte av den nye kunnskapen. For å rette opp denne markedssvikten kan myndighetene gi støtte til forskning og utvikling, og ha gode patentsystemer.

Innovasjon er avgjørende for vedvarende økonomisk vekst og for å løse problemer verden står overfor. Paul Romer får Nobelprisen for å integrere teknologisk utvikling inn i langsiktige makroøkonomiske vekstmodeller. I vekstmodeller er variabelen for teknologisk framgang ofte kalt g-faktoren. Det er denne som påvirker den økonomiske vekstraten per innbygger på lang sikt.

Før Romer presenterte sin teori rundt 1990, var teknologisk utvikling i vekstmodeller en gitt størrelse. Det vil si at det som skjer i økonomien ikke påvirker om og hvordan den teknologiske utviklingen skjer. I modellene ble variabelen for teknologisk utvikling ofte valgt basert på historiske observasjoner.

Romer demonstrerer hvordan utvikling av nye ideer og kunnskap kan drive langsiktig økonomisk vekst, og modellerte hvordan valg vi gjør i økonomien påvirker innovasjonsviljen og dermed også den teknologisk utviklingen.

Teorien hans viser hvordan ideer og kunnskap er annerledes enn andre innsatsfaktorer som kapital og arbeidskraft. Dette bidraget la grunnlaget for hva vi i dag kaller endogen vekstteori, det vil si at veksten er et resultat av de valgene som foretas i økonomien. Endogen vekstteori har i senere tid bidratt med stadig ny forskning innenfor regulering og politikk, inkludert klimapolitikk.

Gir ikke et ferdig svar, men bringer oss nærmere en løsning

For å løse klimaproblemet er teknologisk utvikling sentralt. Utvikling og bruk av ny teknologi kan redusere kostnadene for ytterligere teknologiutvikling. Dette har vi sett gjennom fallende priser på for eksempel vindturbiner, solceller og litiumbatterier. Også i internasjonale klimaavtaler som Parisavtalen er det lagt vekt på teknologioverføring og støtte til teknologisk utvikling. Romers forskning kan hjelpe til å forstå hvordan politikk kan bidra til å sikre nødvendig teknologisk endring for å redusere klimagassutslipp.

Nobelkomiteen skriver i sin pressemelding at kjernen i økonomifaget handler om å forvalte knappe ressurser. Videre: «Naturen dikterer de viktigste begrensningene på økonomisk vekst og vår kunnskap bestemmer hvor godt vi håndterer disse begrensningene.» (vår oversettelse)

Årets Nobelprisvinnere i økonomi har tatt på seg jobben med å forstå hvordan aktører i økonomien påvirkes av naturens begrensninger og hvordan vi kan legge til rette for teknologisk utvikling som tar inn over seg begrensningene naturen setter. Slik sett passet det godt at FNs klimapanel publiserte en alarmerende rapport om konsekvensene av klimaendringer samme dag som årets Nobelprisvinnere i økonomi ble annonsert. Behovet for å redusere utslipp av klimagasser og å stimulere til utvikling av klimavennlige teknologier er sterkt.

William Nordhaus og Paul Romer gir på ingen måte et ferdig svar på utfordringene vi står overfor, men de bringer oss nærmere en løsning på hvordan vi kan oppnå global bærekraftig vekst.