- Slik veiledning er et forum for å dele, lære og reflektere omkring kliniske erfaringer i pasientomsorgen, og omkring etiske spørsmål.

Det sier Ingela Berggren ved Högskolan Väst i Trollhättan i Sverige.

Sammen med professor Elisabeth Severinsson ved Høgskolen i Vestfold har hun gjort en gjennomgang av forskningen på området.

Det ser ut til at klinisk veiledning primært brukes innen psykiatrisk sykepleie og mest i Skandinavia og Storbritannia, men mye tyder på at den også tas i bruk i andre sammenhenger.

- Har positiv effekt

- Enkelte arbeider peker på at slik veiledning har en positiv effekt på de som blir veiledet som gruppe. Effekten kommer i form av større grad av tillit og bedre samarbeid, forklarer Severinsson.

Fordelen med veiledning i grupper, sammenlignet med individuell veiledning, er at de som får veiledning kan reflektere sammen med kollegene.

- Sykepleiere som har vært gjennom klinisk veiledning oppfatter seg selv som sikrere i sine beslutninger, tryggere i forhold til pasienten og med bedre innsikt i betydningen av trygghet, sier Severinsson.

- En annen undersøkelse viser at veiledning fører til at sykepleiere i lindrende sykepleie lettere påtar seg ansvar, og at de føler de har hatt en personlig utvikling, sier hun.

Profesjonell identitet

Klinisk veiledning kan også legge til rette for selvstendighet, utvikle en profesjonell identitet og redusere skamkulturen, viser gjennomgangen.

- Blir pleierne bedre pleiere av å få slik veiledning?

- Det er i alle fall ting som tyder på dette, sier Berggren.

- Vi ser at forskningen peker på forhold som bedre pasientpleie, mindre stress, økte ferdigheter og jobbtilfredsstillelse, og bedre psykososialt arbeidsmiljø.

- Noen undersøkelser har pekt på mindre utbrenthet, større trygghet og en følelse av personlig utvikling, sier hun.

Svært mange av de som deltok i disse undersøkelsene ønsket mer veiledning.

Samtidig er det sterk motstand i mange miljøer mot å ta slik veiledning i bruk, blant annet av rent strukturelle årsaker: Organisasjonene er ikke satt opp på en slik måte at veiledning er mulig.

Veilederen

Berggren og Severinsson har også undersøkt hva forskningen sier om det kliniske veiledere legger vekt på.

- En god veileder har evnen til å etablere støttende forhold, formidle relevant kunnskap, kliniske ferdigheter, engasjement, og er en god lytter.

- Noen forskere har vært opptatt av veileders evne til å forstå pasienten, eller av forholdet mellom ærlighet og utfordring i veiledningen.

En svensk undersøkelse pekte dessuten på at veiledere må være seg sine egne svakheter bevisst, samtidig som de må ha muligheter for å diskutere problemer med mer erfarne veiledere.

En annen rapport peker på det nesten umulige i at veilederen arbeider med å ivareta både pasientens og pleierens verdighet, samtidig som han eller hun har ansvaret for hvordan veiledningen gjennomføres.

Etisk aspekt

På tross av at denne typen veiledning involverer mennesker i veldig ulike livssituasjoneret, er det forsket lite på etiske aspekter ved klinisk veiledning.

- Forskningen peker på at all veiledning har et etisk aspekt, forklarer Berggren.

- Dette har ofte form av normer, og ved at veileder må inneha kompetanse som selvinnsikt, motivasjon og ferdigheter.

- Samtidig pekes det på at veileder har et ansvar for å utvikle den veiledetes moralske ansvarsfølelse, sier hun.

- Veileder er viktig som rollemodell, og verdier som omsorg, verdighet, ansvarsfølelse og pliktfølelse blir presentert som sentrale.

Referanse: 

Routledge Handbook of Clinical Supervision : Fundamental international themes ; edited by John R. Cutcliffe, Kristiina Hyrkäs and John Fowler.