Over 6 prosent av barna som fødes i Norge, det vil si rundt 3800 barn hvert år, er premature.

Det betyr at de ble født før 37. svangerskapsuke, og hadde en fødselsvekt på mindre enn 2500 gram.

– Vi må legge vekt på fedrenes avgjørende rolle med én gang etter fødselen.

– Mine undersøkelser viser at det virker positivt både mor, barn og far dersom sykepleierne involverer far på et tidlig stadium.

Det sier førsteamanuensis Liv Fegran ved Institutt for helsefag ved Universitetet i Agder.

Tidlig involvering viktig

Liv Fegran har fulgt seks par som ble foreldre til prematurt fødte barn i 2003 og 2004.

Barna ble født mellom 28. og 32. svangerskapsuke. Fegran fulgte parene to til tre dager per uke fra barnets fødsel til utskriving fra sykehuset.

Gjennomsnittlig liggetid på sykehuset var syv uker.

– En prematur fødsel skjer ofte uventet, og parene er uforberedt på å bli foreldre til et kritisk sykt barn.

- I dag kan barn som er født mye for tidlig – lenge før den 37. uke – overleve. Dette betyr at vi i dag kan redde mindre og langt sykere barn enn tidligere, men det betyr også at lengden på sykehusoppholdet øker.

– Samarbeidet mellom sykepleiere og foreldre i denne situasjonen utfordrer den profesjonelle relasjonen. Dette er en vesentlig del av studien, sier Fegran.

Hun viser hvor viktig det er å involvere foreldrene i omsorgen for det premature barnet umiddelbart, og at ansvar avklares ved at sykepleier og foreldre i fellesskap blir enige om hvordan, på hvilke områder og i hvilken grad foreldrene skal delta.

Reagerer forskjellig

– Det er en slående kontrast mellom mødrenes og fedrenes erfaringer i forhold til den tidlige tilknytningen til barnet: Mødrene opplevde tiden umiddelbart etter fødselen som surrealistisk og uvirkelig, i tillegg til at de hadde en følelse av maktesløshet.

– Fedrene derimot opplevde fødselen som et sjokk, men var klar til å bli involvert med en gang, forteller hun.

Disse fødslene skjer ofte mens moren er i narkose, og barnet blir lagt i kuvøse i stedet for på kroppen til mor som ved en vanlig fødsel.

– Sykepleierne må oppmuntre foreldrene til å ha tidlig hud-mot-hud-kontakt med barnet. Og fedrenes tidlige kontakt med barnet støtter mødrene som ofte er hindret fra å ha kontakt med barna umiddelbart etter fødselen, sier Fegran.

Hun forteller at flere av fedrene var nølende til å ha hud-mot-hud-kontakt, fordi spedbarna virket så skjøre. Men denne type kontakt endret relasjonen deres til barnet, i følge fedrene selv.

– En av fedrene, som ble pappa til tvillinger, så på de nyfødte barna først som noe upersonlig. Han fremstilte sin reaksjon slik: ”Jeg kunne ikke ta i det der. Men så fikk jeg holde henne, og da kjente jeg at hun var min og at jeg må ta vare på og beskytte henne”.

– Forholdet mellom far og barn endret seg fra å være upersonlig til å bli en relasjon av tilhørighet og beskyttelse, sier Fegran.

Må forske mer på far

Kontakten mellom far og barn lettet også fedrenes bekymringer for barnas situasjon.

– Det virket som om fedrene opplevde at hud-mot-hud-kontakten gjorde både pappaen og barnet avslappet. Dette viser at en tidlig involvering er viktig. Og dette handler om hvordan foreldrene blir møtt, sier Fegran.

Selv om det lenge har vært enighet om at det er viktig med såkalt familiesentrert tilnærming basert på likeverd og samarbeid mellom foreldre og sykepleiere, understreker Fegran at det er økende oppmerksomhet mot hvor komplekst dette samarbeidet kan være.

Uklare roller og manglende samarbeid blir ofte beskrevet.

– Det er behov for videre forskning på fars rolle som omsorgsutøver ved for tidlige fødsler. Det vil være spennende å forske på om det er geografiske og kulturelle forskjeller, sier Fegran.

Bakgrunn:

Liv Fegran disputerte nylig for doktorgraden i sykepleievitenskap, med avhandlingen “Parents and Nurses in a Neonatal Intensive Care Unit – The development of a mutual beneficial partnership in the care of the infant”. Hun har tidligere arbeidet som sykepleier ved barneavdelinger og nyfødtposter i mange år.