Over halvparten av det legemeldte fraværet i Norge stammer fra pasienter med uspesifikke helseplager, såkalt komorbiditet (se faktaboks til høyre), men det sammensatte sykdomsbildet for disse pasientene er så å si usynlig i sykefraværsstatistikken.

– Dette er et stort problem, både samfunnsmessig og for personene det gjelder, sier lektor Silje Mæland ved Høgskolen i Bergen.

Sammen med en forskningsgruppe ved Uni Helse har Mæland tatt for seg pasienter med uspesifikke plager, som langvarige rygg- og nakkesmerter, tretthet, tarmplager og lettere psykiske lidelser.

Lyver tallene?

Forskningsgruppen filmet 19 norske pasienter med uspesifikke plager hos legen. 

Blant disse ble ni pasienter valgt ut. De gir et bredt bilde av denne typen pasienter.

Legetimene ble deretter gjenskapt på film med skuespillere. Deretter ble videoklippene presentert for 100 forskjellige leger i Norge, Sverige og Danmark, som skulle sette en hoveddiagnose på pasientene.

Pasientene endte opp med å få alt fra 13 til 31 hoveddiagnoser hver.

Mæland kan forsikre om at alle diagnosene er riktige, men likevel vilkårlige fordi forskjellige leger fokuserte på ulike plager og vurderte pasienten fra ulike vinkler. Dette viser tydelig kompleksiteten for pasienter med komorbiditet.

– Problemet er at legen må sette én hoveddiagnose som så blir registrert i NAV sin sykefraværsstatistikk.

– Sammensatte plager utgjør over 50 prosent av sykefraværet i landet, men dette fremkommer ikke av statistikken som baserer seg på diagnoser for enkeltsykdommer, stadfester hun.

Det betyr at det blir et sprik mellom hvilke lidelser pasientene faktisk sliter med og datagrunnlaget for hvilke sykdommer som er mest utbredt og som blir gjenstand for helsepolitiske tiltak.

Nasjonale konsekvenser

Resultatene var ikke uventet, blant annet fordi det har vært forsket på komorbide pasienter og diagnoser tidligere.

Mæland sin forskningsgruppe er likevel den første til å ta problematikken videre gjennom å dokumentere at diagnosesystemet får konsekvenser på nasjonalt nivå for hvordan vi overvåker folkehelsen vår.

Forskningsmetoden er unik ved at hun har brukt video til å presentere pasienthistorier.

Selv om dette gjorde at det ikke var mulig å stille spørsmål til pasientene, har forskningsgruppen fått ros for sitt virkelighetsnære bilde, fordi de brukte troverdige skuespillere til å simulere smerter og sykdomsbelastning.

Undersøkelsen viste at de vanligste diagnoser var psykiske lidelser, generelle- og uspesifikke helseplager og muskel- og skjelettlidelser.

Ønsker større debatt

Til tross for at det bare er mulig å registrere en diagnose, så allikevel 60 prosent av legene de sammensatte plagene til disse pasientene, og de henviste til psykolog, spesialist, eller gikk inn for å behandle dem selv.

– I det store perspektivet er det likevel vanskelig å gjøre noe for disse pasientene når diagnosesystemet ikke tar høyde for symptombyrden og kombinasjon av fysiske og psykiske diagnoser, kommenterer Mæland, og legger til:

– I dag har vi ikke noen god måte å rapportere og dokumentere hele sykdomsbildet til pasientene. En hoveddiagnose i dagens system vil kun vise en liten del av disse pasientenes sykdomsbelastning.

Mæland etterlyser en enda bredere vurdering av pasienter med komorbiditet, men først og fremst en større debatt om løsninger for hvordan den sammensatte sykdomsbelastningen kan innlemmes i statistikken.

– Det har blitt vurdert å lage en sekkediagnose, men man er redd det blir for stigmatiserende og lite nyansert. I tillegg krever det man har noe å tilby pasienter med denne sekkediagnosen, et behandlingskonsept som håndterer de vidtfavnende symptomene, påpeker Mæland.

Ifølge forskeren, som disputerer om emnet i februar, er alternativet å ha rom for registrering av underdiagnoser i NAV sin sykefraværsstatistikk.

Referanse:

Mæland m.fl.: Diagnoses of Patients with Severe Subjective Health Complaints in Scandinavia: A Cross Sectional Study, ISRN Public Health, Volume 2012, doi:10.5402/2012/851097.