Kvinner på randen av forstrekkelse

Yrkesaktive norske førstegangsfødende lever på grensen til å forstrekke seg, viser en ny norsk undersøkelse. De skal avslutte arbeidsoppgavene sine, ta hensyn til fosteret og forberede seg på fødsel og morsrolle.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Samtidig opplever de at det blir gjort lite for å tilrettelegge arbeidsforholdene under svangerskapet.

Universitetslektor Marit Alstveit og førsteamanuensis Bjørg Karlsen ved Universitetet i Stavanger står bak undersøkelsen sammen med professor Elisabeth Severinsson ved Høgskolen i Vestfold.

– Når kvinnene opplever at de er på grensen til å forstrekke seg, har det sammenheng både med arbeidsforholdene og med det å skulle forberede seg til fødsel og morsrollen, sier Marit Alstveit.

Strevde med å tilpasse seg

– Kvinnene i undersøkelsen forteller at de strevde med å henge med på jobben, fortsetter Bjørg Karlsen.

– De ble slitne, og de følte at de i økende grad ble avhengige av kollegene. De måtte tilpasse seg en kropp som trengte mer omsorg enn vanlig, de måtte for eksempel skifte stilling oftere enn de pleide fordi fosteret sparket, de gikk oftere på toalettet, og noen av kvinnene forteller hvordan søvnløse netter etter ryggvondt påvirket arbeidet deres.

I tillegg var de fleste opptatt av å avslutte arbeidsoppgaver før fødselen, og å overlevere sine arbeidsoppgaver på en ansvarlig måte.

– Det er tydelig at kvinnene var lite forberedt på hvordan graviditeten ville påvirke arbeidsdagen deres, både mentalt og fysisk, forklarer professor Elisabeth Severinsson.

– Hadde de vært bedre forberedt, viser forskning at det hadde vært lettere for dem å tilpasse seg sin nye situasjon.

Forskerne anbefaler på bakgrunn av dette at svangerskapsomsorgen forbereder kvinnen hvordan graviditeten kan påvirke arbeidssituasjon, og hvordan hun best kan tilpasse arbeidsdagen i forhold til graviditeten.

Følte seg oversett

Deltakerne i undersøkelsen opplevde at de definerte seg gjennom stilling og yrke, at dette var en viktig del av deres selvbilde. Når de ble gravide, opplevde de at dette var et forhold som ble oversett av kolleger, og spesielt av lederne.

– Spesielt merket de at ledere ikke tok hensyn til graviditeten. Alle nødvendige justeringer i arbeidsoppgaver og andre forhold kom derfor oftest som resultat av initiativ fra kvinnene selv, sier Altveit.

Noen av kvinnene opplevde det som om de ble glemt av kollegaene. Da en av dem ba om sykmelding og ikke ble spurt om grunnen, følte hun seg uviktig, ikke tilstrekkelig verdsatt.

– Dette kan tyde på at mange arbeidsplasser preges av en kultur der graviditet er noe ”naturlig” som det ikke er grunn til å ta hensyn til, fortsetter Karlsen.

– Og når noe er ”naturlig”, er det altså ikke noen grunn til å snakke om det.

– Men det jo faktisk er slik at graviditet er en ”ytre påvirkning” på arbeidsmiljøet. Graviditeten får direkte fysiske og psykologiske konsekvenser både for kvinnen selv, lederen og kollegene, sier Karlsen.

Når arbeidslivet ikke legger til rette, noe mye kan tyde på at er tilfelle, får det konsekvenser også for den gravide. Disse konsekvensene vil selvfølgelig være mye mer alvorlige i samfunn der man ikke har velferdsgoder på samme nivå som i Norge.

– Vi anbefaler derfor at arbeidsgiverne må ta større ansvar for å tilrettelegge arbeidet for den gravide og avklare kvinnenes behov gjennom regelmessig dialog underveis i svangerskapet, sier Severinsson.

Vant ny erfaring

Kvinnene forteller at graviditeten har gjort dem mer åpne for andre, mer tolerante. Ikke minst forteller flere at de har oppdaget at humøret ikke alltid er noe man kan kontrollere.

– Samtidig innså kvinnene at de ikke lenger kontrollerer sin egen helse, en innsikt som ga en ny forståelse for andre med helseproblemer, forklarer Alstveit videre.

– En annen side ved dette er at kvinnene gjennom svangerskapet oppdaget at arbeidsplassen vil klare seg uten dem, de kan bli erstattet.

Stole på egne evner

(Illustrasjonsfoto: Colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: Colourbox.no)

– Deltakerne gledet seg til å bli mor, påpeker Karlsen.

– De så for seg nye utfordringer og en annen form for selvrealisering, samtidig som det var vanskelig for dem å forestille seg hvordan morsrollen ville arte seg.

Kvinnene ble intervjuet ved innledningen til fødselspermisjonen. Tanken på veer, fødsel og barsel hadde de skjøvet foran seg – samtidig som de ikke helt visste hvordan se skulle kunne forberede seg på noe så ukjent.

De hadde likevel en tro på at de ville fikse det å være mor.

All forskning viser at det å ha troen på at man kan mestre en oppgave reduserer stress og bekymringer. Å stole på seg selv kan øke evnen til å mestre det ukjente.

– De var opptatt av at de som mødre ville være avhengige av barnets behov og hvordan barnet utvikler seg, sier Severinsson.

– Alle så på morsrollen som ansvarsfull og krevende og mente at denne nye rollen nok kunne føre til at de ville prioritere annerledes heretter.

Ønsker et liv utenfor familien

Alle gledet seg til å bli mor og understreket at de ikke hadde lagt planer for permisjonstiden. Først og fremst måtte de bli kjent med barnet og barnets behov, mente de.

De var usikre på hvordan det ville være å ikke arbeide utenfor hjemmet, og de var opptatt av å ha kontakt med livet utenfor familien, ikke minst med andre voksne.

– De var redde for å bli isolert og lurte på om det å være mor ville stenge dem ute fra livet omkring dem, kommenterer Karlsen.

– De ønsket å fortsette med ting de trivdes med, men innså at morsrollen nok ville redusere mulighetene, sier hun. 

– Det ligger en aldri så liten selvmotsigelse her, påpeker Alstveit.

– Kvinnene sier de vil prioritere barnets behov framfor sine egne, samtidig som de ønsker å delta i aktiviteter for sin egen del. Antakelig er dette et uttrykk for motsetningen mellom den klassiske oppfattelsen at en god mor er hjemme med barnet, og den nye som sier at barnets velvære er avhengig av at mor har det bra, sier hun.

Flere av kvinnene gir uttrykk for at de ønsker å beholde kontakten med arbeidsplassen, og det virker opplagt at dersom man kan organisere en slik kontakt, vil det gi mødrene en følelse av å være en del av yrkeslivet samtidig som de er mødre.

– Kanskje regelmessige lunsjmøter eller regelmessig informasjon fra arbeidsplassen kan få dem til å føle en fortsatt tilhørighet, undrer professor Severinsson til slutt.

Undersøkelsen omfatter ti førstegangsfødende med en gjennomsnittsalder på nesten 30 år. Kvinnene var heltids ansatt, både i offentlige og private organisasjoner. Halvparten av de gravide hadde et yrke som innbar fysisk arbeid. Kvinnene ble intervjuet i 37 svangerskapsuke, ved årsskiftet 2007/2008.

Referanse:

Basert på Alstveit, Severinsson og Karlsen: Living on the Edge of Being Overstretched – A Norwegian Qualitative Study of Employed Pregnant Women, i Health Care for Women International, Volume 31, Issue 6 June 2010 , pages 533-551, DOI: 10.1080/07399331003611459.