1905: En uunngåelig skilsmisse

Den norsk-svenske unionen var et forhold som var dømt til å mislykkes. Unionsfellesskapet var svært lite integrert, i følge forsker Svein Ivar Angell ved Rokkansenteret.

Publisert



Angell er historiker og har jobbet mye med nasjonsbyggingsproblematikk. For to år siden skrev han en avhandling om forholdet mellom modernisering og identitetsdanning i Norge og Sverige i overgangen til 1900-tallet, hvor han trakk linjer fram til vår egen tid.

Angell mener at begivenhetene i 1905 må sees i lys av den karakter unionen med Sverige hadde i tiden forut for oppløsningen.

- Jeg vil gjerne poengtere at dette med 1905 ikke er noen markering av norsk selvstendighet. Norge hadde før unionsoppløsningen i 1905 en egen nasjonalforsamling og egen høyesterett. I prinsippet hadde vi også en egen regjering.

- Vi hadde også et eget forsvar som unionskongen hadde en svært begrenset råderett over. Svenskekongene prøvde flere ganger, særlig Karl Johan fra begynnelsen av unionstiden, å gjøre fellesskapet mellom Norge og Sverige tettere uten at det på noen måte lyktes, sier Angell.

På det institusjonelle plan var de to samfunnene bare bundet sammen av felles konge, unionskongen, og felles utenriksminister. Men de to landene hadde vidt ulike orienteringer, spesielt på det økonomiske planet. Sverige var i mye større grad et jordbrukssamfunn, men først og fremst hadde Sverige store interesser i å opprettholde et tollvern, noe Norge ikke hadde i den perioden.

- Norge var veldig skipsfartsorientert og eksportrettet. Disse ulike orienteringene gjorde at institusjonene i unionsfellesskapet var for skjøre. De var for svake til å holde dette fellesskapet sammen, sier Angell, og viser til svenskenes manglende kontroll med norske ressurser:

- I unionen med Danmark var Norge en ressurs. Men det er helt umulig å tegne et lignende bilde av det svensk-norske unionsfellesskapet. Svenskene eide ikke Norge.

- Hva handlet den politiske debatten i Norge om i tiden før 1905?

- Man kan ikke se det som skjedde i 1905 uavhengig av det som skjer i 1880- årene med Venstres program. På 1890-tallet stod det norske politiske miljøet veldig splittet. Da kjørte Venstre fram den såkalte konsulatsaken for fullt - et krav om at Norge skulle ha et selvstandig konsulatvesen. Dette var de konservative i mot. På den tiden var det et veldig uforsonlig politisk klima i Norge, sier Angell.

Samtidig spilte historikeren Ernst Sars en sentral rolle i å utforme et nasjonaldemokratisk program som også legitimerte en løsrivelse fra unionsfellesskapet.

- Sars var den viktigste ideologen på den tiden. Han konstruerte et historieprogram som på en måte ga Venstre rett i at unionsoppløsningen var en naturlig følge av en lang utviklingslinje i norsk historie.

Reaksjonene på det norske ønsket om løsrivelse var delt i Sverige. De aller fleste mente at unionen måtte oppheves, men på visse vilkår. Angell mener at det er en myte at Norge og Sverige stod på randen av krig i denne perioden.

- Norge oppløste unionen på egen hånd, med stortingsvedtaket 7. juni. Jeg tror en fellesnevner i Sverige på den tiden var at man oppfattet den norske handlemåten som krenkende. Det er imidlertid en myte at svenskene var veldig aggressive.

- Det fantes riktignok et miljø på høyresiden i det politiske spekteret som stod for en sterk konservativ nasjonalisme. Denne fløyen ønsket å gå til krig mot Norge for å tvinge gjennom et tettere unionsfellesskap. Men det var også en gruppering på venstresiden, blant annet sosialdemokratene, som mente at unionen skulle oppløses uten vederlag.

- Hovedstrømningen, og særlig den liberale lederen Karl Staaff som ble statsminister i 1905, mente at den svenske æresfølelsen var krenket, og at Norge burde gjennomføre en folkeavstemming om vi ønsket å gå inn for en unionsoppløsning eller ikke. Forestillingen om at svenskene var veldig aggressive har vi brukt fra norsk side i ettertid for å legitimere vårt nasjonale fellesskap.

Prosessen som førte fram mot 1905 og det som skjedde like etterpå, virket samlende på det nasjonale felleskap og det politiske miljøet i Norge, i følge Angell.

Dette har gjort at spørsmål av politisk og kulturell valør har hatt en framskutt plass i den norske offentligheten gjennom hele det 20. århundret. Men like etter unionsoppløsningen var det også flere slike spørsmål som skapte konflikter, for eksempel språkspørsmålet.

En vitsetegning fra et blad som het Vepsen illustrerer dette ved to russere som kommer til Norge og spør hvordan det står til med revolusjonen her. «Foreløpig slåss vi om hvordan den skal staves», svarer nordmennene. Likevel var det konsensus i perioden etter 1905 om at nasjonalstaten og dens institusjoner skulle være den overordnede institusjonen i samfunnsfellesskapet.

Angell sier følgende om markeringen av unionsoppløsningen i 1905:

- Hvis 1905 var en seier for noe, så var det en seier for de politiske institusjonene og deres robusthet. I dag har de politiske institusjonene blitt svekket og uthulet både i Norge og andre land, og det er alvorlig. Kanskje det er noe som vi virkelig burde fokusere på i forholdet til 1905. En refleksjon rundt vilkårene for demokrati både nasjonalt og internasjonalt burde være det viktigste rundt hundreårsmarkeringen.