I Vesten tenker vi ofte at bare vi fjerner en diktator, så vil demokratiet vokse naturlig fram. 

Slik tenkte vi også da vi brukte militær makt for å fjerne Taliban, Saddam Hussein og Muammar Gaddafi. Likevel endte Afghanistan, Irak og Libya i kaos.

Torbjørn L. Knutsen er professor i statsvitenskap ved NTNU og har nettopp utgitt boken A History of International Relations Theory, som handler om våre ideer om internasjonal politikk fra Romerriket og fram til i dag. Budskapet hans er klart: For å forstå politikkens ideer må du forstå historien.

– Før vi bombet Gaddafi, burde vi tenkt på resultatet av lignende regimeskifter. Hva skjedde da Julius Cæsar ble drept? Jo, da ble Romerriket kastet ut i borgerkrig, sier han.

– Afghanistan har aldri vært noen stat

Historiebøkene forteller også om Sør-Korea og Japan, som ble demokratiske etter at Vesten grep inn. Det disse to statene hadde til felles var at de ble okkupert. Territoriet ble besatt og kontrollert av hundretusenvis av soldater. Samtidig var de truet av kommunistiske nabostater.

Japan og Sør-Korea hadde valget mellom Vesten og kommunismen – og valgte det første. Demokratiet ble riktignok introdusert utenfra, men demokratiske ideer ble befestet av «boots on the ground», altså gjennom militær tilstedeværelse. De ble også styrket av en ytre trussel.

Med Afghanistan, Irak og Libya er det annerledes, ifølge Knutsen:

– Disse landene er ikke enhetsstater, men klansystemer. Amerikanerne snakker om Afghanistan som en fallert stat – «a failed state». Men Afghanistan har aldri vært noen stat. Afghanistan var aldri så forent som da Taliban hadde makten.

– Da amerikanerne invaderte landet for å ødelegge Taliban, ødela de også denne spinkle, nye enhetsstaten. Det var et grusomt dilemma. Skulle de la landet forbli totalitært, men med en viss orden, eller skulle de introdusere vestlige rettigheter og risikere kaos?

Dette dilemmaet har kjennetegnet vårt sikkerhetspolitiske forhold til mange land, ifølge Knutsen. I dag gjelder dette særlig Midtøsten og Nord-Afrika.

Maktkonflikter og politisk spill i Irak

Det vi kjenner som Midtøsten ble skapt etter første verdenskrig, fra restene etter Det osmanske riket. Irak ble satt sammen av tre osmanske provinser: en sunnimuslimsk, en sjiamuslimsk og en kurdisk. Konflikten mellom disse tre er langt eldre enn staten Irak – og den har alltid vært holdt i sjakk av et diktatorisk regime.

Under Saddam Hussein satt sunni-mindretallet i sentrale maktposisjoner. Det sjiamuslimske flertallet ble holdt nede. Etter Husseins fall vant sjiamuslimene valget i 2005, men freden senket seg ikke over landet av den grunn.

Sunnimuslimer fra Husseins gamle regime etablerte opprørsgrupper for å bekjempe det USA-støttede sjiaregimet som hadde marginalisert dem.

Fra disse gruppene vokste Den islamske staten fram – en gruppering som etter hvert også etablerte seg i Syria for å slåss mot sjiaregimet der.

Maktkonflikter og politisk spill i Syria

Så hva kan historien fortelle oss om situasjonen i Syria?

– Syria har i motsetning til Afghanistan, Irak og Libya en historie som stat. Landet er diktatorisk av tradisjon og muslimsk av religion. Men mens flertallet i Syria er sunnimuslimer, er makten sjiamuslimsk. President Bashar al-Assad tilhører alawi-retningen, som er en minoritet innenfor sjiaislam. Assad-regimet er en minoritet i minoriteten og har alt å tape på at demokratiske ideer slår rot i landet, sier Knutsen.

Syria ligger dessuten i en region i voldsom omveltning, der sterke politiske interesser og flere historiske konflikter griper inn i hverandre. En historisk strid mellom sunni- og sjiamuslimer kommer blant annet til uttrykk i en regional stormaktskonflikt mellom sunnimuslimske Saudi-Arabia og sjiamuslimske Iran. I tillegg ser vi en økende rivalisering mellom globale stormakter: USA, som støtter Saudi-Arabia, og Russland, som støtter Iran.

– Da Sovjetunionen falt, brast også Russlands bånd til en hel rekke land i Midtøsten. Her var Syria et unntak. I dag er Syria Russlands siste fotfeste i regionen. Russland kommer ikke til å sitte med hendene i fanget og la president Assad forsvinne, tror Knutsen.

Det frie markedet

Torbjørn L. Knutsens bok tar også for seg vestlig politikk, inkludert framveksten av den nye politiske økonomien på 1970-tallet.

– Det er umulig å forstå vår egen tid uten å ta hensyn til de nyliberale teoriene som Margaret Thatcher og Ronald Reagan frontet – og som førte med seg dramatiske endringer i måten å tenke på i både nasjonal og internasjonal politikk, sier han.

Nyliberalismen brukes om den nye troen på at markedet regulerer seg selv, som oppstod på 1980-tallet. 

På 1970-tallet var det økonomisk krise i Vesten. Rentene lå på 12–15 prosent. Så kom Thatcher og Reagan med noe helt nytt: En klokkertro på at markedet regulerer seg selv.

– Denne troen slo an og har hatt stor innflytelse siden. Den har vært god medisin for produktiviteten i mange land, men den har også ført til en svært ulik fordeling av goder i samfunnet.

Etter år 2000 ble ulikhetene så store at det politiske systemet som ble etablert i mellomkrigstida, begynte å sprekke.

– Etter 2010 endret det politiske landskapet seg dramatisk. I Europa vokste populistpartier seg store på bekostning av det gamle sosialdemokratiet og de gamle høyrepartiene. I USA, hvor ulikhetene ofte var enda større, gikk det rikspolitiske systemet i stykker, mener Knutsen.

I USA har republikanerne falt for eget grep. Partiets nykonservative kandidater har i 25 år både uttrykt forakt overfor politikere og lovet folk større frihet.

– Republikanske kandidater har fortalt velgerne sine at de ikke kan stole på politikerne i Washington. Når de selv har blitt valgt, har de sabotert forsøk på å øke sysselsetting og utjevne forskjeller. De har skutt seg selv i foten. For når republikanske kandidater nå stiller til valg, viser velgerne forakt for dem. Velgerne flykter til kandidater som har stått utenfor rikspolitikken. At Donald Trump går fra seier til seier, er en konsekvens av 25 år med nyliberal retorikk, sier Knutsen.

Historiske ideer gjentar seg

I Vesten ser vi nå framveksten av to politiske retninger: Kampen mot ulikhet er den ene, motstand mot sentralisering og ytre innblanding er den andre. Dette er evige temaer i politikken, ifølge Knutsen.

– Før første verdenskrig var amerikansk politikk korrupt og kaotisk. Etter andre verdenskrig var amerikansk politikk med ett preget av en bemerkelsesverdig konsensus. Kommunistfrykten skapte enighet om både innenriks- og utenrikspolitikken. Etter den kalde krigens slutt har amerikansk politikk på mange måter vendt tilbake til det normale – til politikerforakt og sosial ulikhet. De to henger sammen, for når politikken blir paralysert, er det pengene som får bestemme. Den kalde krigen var unntaket, en parentes i amerikansk politikk, sier Knutsen.

Han advarer mot å tro at innovasjoner og utvikling gjør historiske erfaringer avleggs.

– Helt på slutten av andre verdenskrig introduserte amerikanerne atombomben. Med den oppsto det også et helt nytt forskningsmiljø i internasjonal politikk, det som kalles strategiske studier. Der utviklet det seg en idé om at atomvåpen førte verden inn i en ny historisk epoke med nye internasjonale spilleregler, hvor lærdommer fra fortiden var irrelevante. Dette er en farlig illusjon, mener Knutsen.

Han avslutter boka si i vår tid, der mennesker flykter fra et Midtøsten i oppløsning. Folkevandringene på 300-tallet overveldet Romerrikets institusjoner og var en av grunnene til rikets fall. I dag er det EU som knaker i sammenføyningene på grunn av folkevandringer.

– Historien kan fortelle oss hvordan ting henger sammen. Konger og kriger er fremdeles viktige. Men det verdt å huske på at herskere som regel løftes frem av rike og sterke maktgrupperinger i samfunnet, mens kriger ofte representerer institusjoner på kollisjonskurs, sier Knutsen.