Den reisende staten

Gjennom et nytt system av kongsgårder ble kongemakten i Norge utvidet på 900 og 1000-tallet.

Publisert

Fri prosjektstøtte

Dette forskningsprosjektet er finansiert med Fri prosjektstøtte fra Norges forskningsråd.

Fri prosjektstøtte kan finansiere forskning innenfor et hvilket som helst tema, uten å stille krav til umiddelbar anvendelse. Fremragende vitenskapelig kvalitet er eneste kriterium for tildeling.

Fram til nå har midler til denne åpne arenaen kun kommet fra Kunnskapsdepartementet. Men fra 2012 vil alle de åtte universitetene bidra til ordningen med inntil 120 millioner kroner.

Dette, sammen med Forskningsrådets forslag til vekst, vil kunne øke Fri prosjektstøtte fra 510 millioner kroner i 2011 til 815 millioner i 2012.
 

Husebygård, Kingston, Königshof. De tre begrepene på norsk, engelsk og tysk beskriver alle det samme: Kongsgårder som ligger i et nettverk, og tilhørte den tidlige «staten».

Avaldsnes er en av de norske kongsgårdene vi kjenner. (Foto: Ørjan B. Iversen)
Avaldsnes er en av de norske kongsgårdene vi kjenner. (Foto: Ørjan B. Iversen)

I Norge kjenner vi cirka 50 slike kongsgårder. I tillegg kjenner vi et tredvetalls kongsgårder fra før år 1130 som var kongens eget slektsgods.


Kontrollerte mer

Mellom kongsgårdene reiste Harald Hårfagre og andre konger. Slik klarte kongen – ved sin egen fysiske tilstedeværelse – å kontrollere og styre et større rike enn noen norske konger hadde gjort før.

Frode Iversen er arkeolog, og har tatt i bruk andre redskaper enn man tradisjonelt forbinder med arkeologer.

Gjennom å etablere et samarbeid med kolleger i Sverige, Danmark, England og Tyskland, har Iversen vist hvor sentralt systemet av kongsgårder – og kongens reiser mellom kongsgodsene – var for de tidlige statsdannelsene i Nord-Europa.

Fant klare fellestrekk

I forskningsprosjektet «Rike og provins» har Iversen og kollegene påvist klare fellestrekk i måten kongeriker i de fem nordeuropeiske landene ble styrt i tidlig middelalder.

– Systemet med flere kongsgårder i et nettverk representerte fra 500-tallet noe nytt i hele Nord-Europa. Da systemet kom til Norge noen hundre år senere, ble det mulig for en konge å kontrollere et større område enn noen norsk konge hadde kunnet tidligere.

– Etter hvert vokste det fram en ny type kongsgårder, husebygårdene, som også finnes i Sverige og Danmark. Vi tror disse ble brukt som oppsamlingssteder for bøter og avgifter til staten. Kanskje var dette de første «ligningskontorene», sier Iversen spøkefullt.

Det aller største reisekongedømmet i europeisk middelalder var Karl den store (742–814) sitt rike, som strakte seg over store deler av Vest-Europa. Også her var det behov for å bygge ut med königshöfen i områdene lengst unna sentralområdene.

Harald Hårfagre var en av reisekongene i norsk middelalder. Her avbildet i islandske Flateyjarbók fra 1300-tallet.
Harald Hårfagre var en av reisekongene i norsk middelalder. Her avbildet i islandske Flateyjarbók fra 1300-tallet.

I England ble de angelsaksiske kongene kronet på Kingston ved Themsen, og fikk dermed tilgang på de statlige ressursene, i tillegg til det de hadde av egne slektsgårder.


Kongens gods

– Systemet med flere kongsgårder har vi kjent til tidligere. Det nye vi har gjort gjennom vårt prosjekt, er å mer systematisk vise hvordan disse reisekongedømmene fungerte.

– Vi har blant annet utviklet et kartsystem som forteller oss om de fysiske strukturene i området rundt kongsgårdene, forteller Iversen.

Arkeologen var ansatt ved Universitetet i Bergen da prosjektet pågikk. Nå er Iversen forsker ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Utstein og Avaldsnes

– Dette har vært et stort arbeid. Men resultatet er spennende. Vi har fått fram klare mønstre, ikke minst veikart, som viser hvor sentralt de ulike kongsgårdene lå i tidlig middelalder.

– Fra før av har vi sett akkurat dette på Vestlandet. Men der var det skipsleden Harald Hårfagre og andre vestlandskonger ville kontrollere med beliggenheten på kongsgårder som Utstein og Avaldsnes.

Iversen har i prosjektet tydelig slått fast hva som var godsene til de norske kongene for rundt tusen år siden. Slik har han også klart å identifisere hva som var kjerneområdene for datidens norske kongemakter.

– Nå vet vi presist hvor disse områdene lå, forteller Iversen.

Tilsvarende kartlegging har forskerkollegene utført for noen av den tidlige middelalderens reisekongedømmer – eller «ambulerende kongedømmer» – i Sverige, Danmark, Tyskland og England.

Arkeolog Frode Iversen på kongsgården i Seim.
Arkeolog Frode Iversen på kongsgården i Seim.

Gjennom kartleggingsarbeidet har forskerne slått fast at alle de undersøkte kongsgårdene i de fem landene lå svært sentralt i forhold til datidens viktigste ferdselsårer. Det forteller oss hvordan kongen brukte plasseringen av kongsgården til å kontrollere riket sitt.


Ny arkeologi

Når kongen selv var fysisk til stede, ble det fart på virksomheten ved kongsgården og omlandet rundt. Arbeid ble satt i gang, det ble holdt markeder og rettssaker. Når kongen dro, sank aktivitetsnivået.

Slik ble en regent som Harald Hårfagre selv gjort til sentrum i et kongerike uten hovedstad.

Iversens arbeidsmåte representerer på flere måter noe nytt innen arkeologien. Tidligere har fokuset under arkeologers arbeid på et felt som dette, først og fremst vært å studere selve herresetet, og da gjerne meg et bygningsteknisk perspektiv.

Iversen og kollegene har i stedet sett herresetet i sammenheng med landskapet rundt – både det fysiske og det sosiale. Et område hvor det bodde både ufrie jordbrukere nærmest kongsgården og frie jordbrukere lenger unna.

Lenker:

Forskningsrådets Fri prosjektstøtte (FRIPRO)

Arkeolog Frode Iversen sin nettside 

Det nye EU-finansierte tingstedprosjektet