Vi husker jappetiden med den påfølgende og omfattende krisen i finansnæringen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet.

Etter en periode med sterk utlånsvekst fra 1980 og utover, fikk både husholdninger og foretak problemer med å innfri sine lån, og flere banker tapte hele sin egenkapital.

Krisen var på sitt sterkeste rundt 1991, da staten måtte gripe inn for å “redde” bankene.

Konjunkturutviklingen på 1980-tallet hadde nok mye av skylden for bankkrisen, men manglende kapitaldekning hos bankene var også en vesentlig årsak.

Store tap i banker utover det de selv har tatt hensyn til gjennom tapsavsetninger, kan føre til ustabilitet i den finansielle sektor, som igjen kan ha store samfunnsmessige kostnader.

Økt risiko

Med nedgangen i boligprisene i USA er det mange utlånere som sliter. USAs største boliglånsbank, Countrywide Financial Corp., meldte i juli at antallet misligholdte boliglån er mer enn doblet fra i fjor.

Finansuroen er utløst av såkalte høyrisikolån. Flere foretak som har formidlet slike lån, er gått konkurs eller har avviklet virksomheten. Frykten er at problemene skal forplante seg til det øvrige bankvesenet.

Hvis problemene i deler av boligmarkedet i USA brer om seg, kan man få svakere utvikling i privat forbruk og lavere vekst, først i USA, og deretter i resten av verden.

Et slikt internasjonalt tilbakeslag vil svekke inntjeningen i mange norske foretak, og sannsynligvis etter hvert gi økte tap på bankenes utlån.

Nytt regelverk

En vesentlig forskjell mellom begynnelsen av 1990-tallet og nå, er imidlertid at bankene antas å ha en kapitaldekning som i mye større grad er knyttet til deres faktiske risiko.

De er dermed langt bedre rustet til å møte en utvikling med høyere utlånstap. En av grunnene til dette, er at man fra 1. januar 2007 har fått et nytt regelverk for alle europeiske banker, kalt Basel II.

Hovedprinsippet i det nye regelverket er at bankenes faktiske risiko skal måles mer presist.

Dette reduserer faren for at finansinstitusjoner tar en risiko som utsetter innskytere, andre kreditorer og samfunnet for øvrig for tap.

Det nye systemet har også incentiver som gir bankene et lavere kapitalkrav dersom de klarer å implementere bedre og mer avanserte systemer for måling og styring av risiko.

Man tror dette vil lede til en fordeling av kapital mellom finansinstitusjoner som fører til at robustheten i det finansielle systemet styrkes, samtidig med en bedre utnyttelse av egenkapitalen.

Basel II-regelverket er trolig den offentlige regulering som sterkest påvirker norsk finansnærings konkurransedyktighet internasjonalt.

Statistisk modellering

Det er snakk om er en stor og komplisert reform som blant annet innebærer avansert bruk av statistisk modellering både for store og små norske finansinstitusjoner.

Hovedfokuset er på kredittrisiko og operasjonell risiko, men finansinstitusjonene skal også vurdere sitt kapitalbehov i forhold til sin totale risiko.

Ekspertise både innen økonomi, finans og statistikk er nødvendig for å beregne denne totalrisikoen, også kalt total økonomisk kapital.

Norge i forkant

Norske banker har vært tidlig ute på dette feltet. For eksempel utviklet DnB og Norsk Regnesentral i fellesskap allerede i 2000 en avansert modell for å beregne total økonomisk kapital (videreutviklet sammen med DnB NOR i 2004).

Denne modellen har vakt oppsikt både nasjonalt og internasjonalt.

30. august arrangeres en stor konferanse med totalrisiko som tema, på Voksenåsen i Oslo.

Hit kommer nærmere 150 representanter fra norske og nordiske finansinstitusjoner, tilsynsmyndigheter, ratingbyråer, sentralbanker og forskningsmiljøer.

Verdensledende foredragsholdere fra blant annet ETH i Zürich, Deutsche Bank, Federal Reserve Bank i New York, DBRS i London og Fortis Bank i Belgia vil dele sine erfaringer med deltagerne.

Lenke

Informasjon om konferansen