– Taushet blir gjerne forstått som en beklagelig side ved femininiteten. Vi forstår det å snakke, å ta ordet, som noe maskulint og mektig. Taushet kjønnes som avmektig. Ikke minst i vestlig kultur, der tale verdsettes så høyt, sier Cheryl Glenn.

Glenn er professor i retorikk ved Pennsylvania State University og gjestet nylig Norge i forbindelse med BI-seminaret Kjønn og retorikk.

Hun er en pioner på feltet feministisk retorikk, der motsetningsparet tale–taushet er en av de sentrale problemstillingene.

Meningsfylt taushet

– Taushet er som null i matematikken, et fravær med en funksjon. All taushet har mening. Men hvordan vi opplever den varierer sterkt med den sosiale konteksten. Det kan signalisere både makt og avmakt, sier Glenn og eksemplifiserer:

– En sjef som innkaller en underordnet på kontoret og møter vedkommende med taushet og ryggen til, demonstrerer dominans. En student som aldri tar ordet på forelesning, kan tenkes å fortelle om avmakt.

Selv om sjefens taushet er effektiv som maktdemonstrasjon, trenger den ikke være bevisst. Men selvvalgt taushet er ofte strategisk, ifølge Glenn.

Da hun jaktet på kvinnelige retorikere i vestlig historie, kom hun for eksempel over Anne Askew, en engelsk overklassekvinne som i 1546 ble arrestert på grunn av sin radikale protestantisme, og seinere torturert på det groveste og dømt til døden på bålet.

Under hele prosessen nektet Askew å snakke om noe annet enn sin tro, hun oppga ingen navn på trosfeller og avslørte ingen hemmeligheter. ”Gud har gitt meg kunnskapens gave, men ikke ytringens. Og Salomon sier, at en kvinne av få ord, er en Guds gave”, sa Askew til sine torturister.

Å bli gjort taus

Taushet er altså verken makt eller avmakt i seg selv, ifølge Glenn. Forskjellen avgjøres blant annet av om man velger sin taushet, eller om man blir silenced, gjort taus.

– Tausheten til underordnede grupper, som kvinner, urbefolkning eller fattige, blir gjerne naturalisert. Men disse menneskene er ikke tause fordi de ikke har noe å si, men fordi de blir gjort tause. De mangler en offentlig stemme og et rom å tale i, sier professoren.

Hun peker på hvordan taushet gjør oss utrygge og ukomfortable når den opptrer hos dem vi forventer at skal snakke, som sjefen som gir sin medarbeider «the silent treatment».

En samtalepartner som er for taus, anklages gjerne for ikke å bidra, for å være kjedelig eller sosialt inkompetent.

Men andres taushet er ikke alltid ubehagelig.

– Hos de som er forventet å være stille tolererer vi tausheten, og setter til og med pris på den. «Barn skal sees, ikke høres», sier vi, for eksempel. Aristoteles skrev at taushet gir verdighet til en kvinne, men ikke til en mann, forteller Glenn.

– Man gjøres taus på subtile vis, ofte så subtile at den som blir gjort taus ikke en gang selv oppfatter at det er det som skjer, sier hun.

Den «trygge» tausheten

Glenn har gjort flere empiriske studier på taushet og makt. I en av sine undersøkelser intervjuet hun amerikanske akademikere om deres erfaringer med taushet på jobb.

Professoren fikk høre mange historier om det å bli gjort taus.

En hvit, kvinnelig forsker opplevde for eksempel at sjefen ikke likte verken feltet hennes – retorikk – eller hennes teoretiske orientering, som var materialistisk feminisme.

Hun fant ingen effektiv måte å møte sjefens åpne misbilligelse på, og utviklet etter hvert både en alvorlig skrivesperre og spiseforstyrrelser.

Forskeren beskriver erfaringen som «traumatisk», og hun trengte terapi for å overvinne skrivesperren og finne seg en arbeidsplass der det var plass til hennes stemme.

– En måte å gjøre noen tause på er å gi dem opplevelsen av at taushet er den tryggeste posisjonen å innta. Den som er brakt til taushet føler at det han eller hun sier kan bli brukt mot dem. Men som historien om forskeren med skrivesperre viser, gir ikke tausheten nødvendigvis den beskyttelsen man søker, sier Glenn.

Kjønnede retoriske posisjoner

Glenn er opptatt av å se de kjønnede retoriske posisjonene i tausheten, men understreker at kjønn i denne sammenhengen ikke nødvendigvis handler om kvinner og menn.

– Jeg forstår kjønn som en maktrelasjon, der det maskuline er overordnet det feminine. Den som blir dominert og brakt til taushet blir feminisert. Det skjer ikke bare med kvinner, forklarer hun.

En svart mannlig akademiker Glenn intervjuet fortalte at det å bli gjort taus i akademia var blitt en selvfølgelig del av tilværelsen for han. Han følte at han konstant ble påtvunget de dominerendes definisjoner av hva det innebærer å være svart mann.

«Det er klart jeg blander meg, det er klart jeg gjør motstand, men altfor ofte havner det siste ordet, den endelige definisjonen i noen andres munn», sier denne akademikeren til Glenn.

Tause indianere

– Arbeidet med taushet har overbevist meg om at feltet feministisk retorikk også bør analysere hvordan andre identiteter enn kjønn påvirker taushet, kommenterer Glenn.

Denne erkjennelsen har blant annet inspirert professoren til å studere nordamerikanske indianere, folkeslag som i amerikansk kultur blir forstått som spesielt «tause».

– Interessen for identitet har kommet seint til retorikkfeltet, på samme måte som interessen for kjønn, sier Glenn. Hun forteller om hardt og langvarig arbeid for å bringe feministiske perspektiver inn i feltet.

– Retorikk har tradisjonelt blitt betraktet som noe bare menn sysler med. En av mine første ambisjoner var å synliggjøre kvinnenes historie på dette feltet. Men å finne fram til kvinner som tilfredsstilte de tradisjonelle kravene til en retoriker, viste seg nærmest umulig.

For å kunne inkludere kvinnene, måtte Glenn redefinere begrepet.

– Retorikk innenfor den private sfæren måtte også inkluderes. I tillegg måtte jeg inkludere samarbeid og dialog i retorikkbegrepet, som altfor ofte reduseres til å handle om bare overtalelse, sier Glenn.

Dette siste mener Glenn er helt sentralt for feministisk retorikk.

– Retorikk er mer enn makt og overtalelse. Jeg vil ta faget tilbake til sine røtter. Retorikk er en opplæringstradisjon i god – altså både kunstferdig og etisk – tale, skrift og væren. Å komme tilbake dit må være målet med en feministisk retorikk, sier hun.