I en kronikk på forskning.no er Karine Stjernholm meget opphisset og øser rikelige doser av forakt over meg og alt mitt ustanselige vesen, som hun finner frastøtende og «uvitenskapelig». Jeg har nemlig vært i nærheten av estetiske fornemmelser om språklige varieteter og latt falle noen ord om det. Slikt er ikke «vitenskapelig», mener Stjernholm. Men hvem har sagt det?

• Les kronikken: Dialektskam i Østfold

Slike overfall bør man finne seg i uten å kny – det går ikke å holde seg til venns med alle. Men jeg synes ærlig talt at Stjernholm burde roe seg en smule.

Bakgrunnen er at jeg i sin tid i samtale med en journalist kom til å røpe at jeg syntes noen dialektvarieteter er vakrere enn andre, og at for eksempel italiensk tiltaler mitt øre mer enn nederlandsk. Det prekære var at jeg nevnte østfoldsk blant de dialekter som hadde færrest skjønnhetsverdier.

Det skulle jeg naturligvis ikke ha gjort, men jeg forsøkte å forklare bakgrunnen: Jeg tilbrakte 16 måneders militærtjeneste på brakke med en aldeles ufordragelig fyr fra Fredrikstad! Siden er jeg blitt kjæreste og samboer med en dame fra Sarpsborg, så jeg er på glid. Østfoldmålet er ikke så verst.

Vakre og mindre vakre dialekter

La meg utvikle temaet en smule. Dialektromantikerne heiser som kjent sitt banner overalt, for eksempel i NRK, og det anses i vide kretser for moralsk høyverdig å tviholde på alle mulige lokale særmerker i lyd- og formverk. Stjernholm er således opprørt over at sarpingen Nils Oftebro har snakket standardmål og ikke sarpemål i et fjernsynsprogram.

Jeg hører akkurat nå en sørlandsk dame som blir intervjuet i Kulturnytt (NRK P2), og som påstår at «bløte» konsonanter (for eksempel «bløde» med d) er en del av hennes identitet, intet mindre. Den identiteten er i ferd med å smuldre opp, for i Kristiansand og annetsteds på Sørlandet begynner nå folk spontant å erstatte de «bløte» konsonantene med «harde», det vil si riksgyldige.

Ifølge utbredt ideologi er nemlig alle dialektale varianter akkurat like vakre, ingen er vakrere eller styggere enn noen annen, heter det. Iallfall ikke styggere.

Men hør: I NRK P2 lytter jeg til «Kulturhuset», der litterær medarbeider Knut Hoem fra Bergen berømmer Seljord-dialekten. Den skal ifølge Hoem være uimotståelig vakker.

Man graderer altså likevel talemålsvarianter i vakre og mindre vakre? Svaret er ja.

Hvis jeg blir spurt om hvilken dialekt som er den vakreste, kan jeg for eksempel si Aremarksdialekten i Østfold. Det er grei skuring, like grei som om jeg skulle sagt at røde biler er de peneste, og at utsikten fra Kolsåstoppen er vakrere enn den fra Holmenkollen.

Stygge dialekter?

Men hvis jeg hevder at Aremarksdialekten er den vakreste, da følger med logisk nødvendighet at det finnes dialekter som for mitt sanseapparat fortoner seg mindre vakre – kanskje til og med stygge. Den vivase og uhyre progressive litteraturprofessor Willy Dahl – fra Bergen – sa således uforblommet om Bærumsdialekten («målet fra det penere Bærum») at den var stygg og dertil fattig; man aner en sosialt basert aversjon. Ivar Aasen, på sin side, han så med forakt på bymålene og dialektene på Sørlandet.

Vi tar noen flere eksempler. Målprofessoren Marius Hægstad vurderte skjønnhetsverdiene på et annet grunnlag:

«Det fagraste mål som på jordi er
er målet åt den som du mest hev kjær.
Og elskar du folket i Norigs dalar 
so elskar du målet som folket talar.»

Det er utbredt oppfatning – grensende til et aksiom – innen visse akademiske kretser at det er nonsens eller pur faenskap å hevde at noen dialekter er penere enn andre, eventuelt at en variant er den aller peneste på jord.

Målideologen Kjell Venås taler imidlertid fra sitt hjertes dyp da han i fyndige vendinger uttaler seg slik: «Og venleik er ein kvalitet som målfolk ikkje skal mismæte. Også Norsk språkråd må vera oppteke av det estetiske i målet.»

Høgnorskmannen og leksikografen Ola Raknes (død 1975) mente på sin side at Osterøy-dialekten i Hordaland var en av de klareste og beste i landet. Han var derfra selv! Men han la bort Osterøy-dialekten i voksen alder, etter at han flyttet til byen og gikk på skole. Han snakket som han skrev, og holdt seg til en gammeldags, normalisert nynorsk – med i-mål og arkaiske former og uten spor av barndomsdialekten