Særnorsk oppskrift for OL-gull

I nordisk sammenheng er Olympiatoppen en særnorsk oppskrift. OL i Vancouver blir en test på om satsingen som startet i 1988 fortsatt gir medaljer.

Publisert
Dagens elitesatsing i regi av Olympiatoppen ble utviklet etter det katastrofalt dårlige Calgary-OL i 1988. Nå er OL tilbake i Canada og Anders Jacobsen er et av de norske medaljehåpene. (Foto: Wikimedia Commons
Dagens elitesatsing i regi av Olympiatoppen ble utviklet etter det katastrofalt dårlige Calgary-OL i 1988. Nå er OL tilbake i Canada og Anders Jacobsen er et av de norske medaljehåpene. (Foto: Wikimedia Commons

Vinter-OL er tilbake i Canada, 22 år etter Calgary-OL. I 1988 ble Norge stående igjen uten ett eneste gull.

Etter det dårlige resultatet ble norsk eliteidrett omdannet med opprettelse av Olympiatoppen samme år.

Olympiatoppen har det overordnede ansvaret for resultatene i norsk toppidrett, og skal heve og spisse elitesatsingen i alle idretter.

Norges medaljehøst i vinter-OL skjøt i været etter opprettelsen av Olympiatoppen, men organisasjonsmodellen har også vært omstridt.

- Det er veldig mange faktorer som påvirker hvorfor det går bra og dårlig. Men systematisk erfaringsutveksling og samarbeid på tvers av idretter, med Olympiatoppen i en hovedrolle, synes å være en hovedfaktor bak norsk suksess de siste tjue årene, sier professor Svein S. Andersen til forskning.no.

Andersen er professor i ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI og professor II ved Senter for trening og prestasjon på Norges idrettshøgskole.

Han leder nå et nordisk forskningsprosjekt om eliteidrett. I en artikkel i siste utgave av Tidsskrift for samfunnsforskning tar han for seg Olympiatoppen som viktig element i den norske elitesatsingen.

Stor innflytelse

Olympiatoppen har kompetanse på høyt nivå innen felter som treningsmetoder, kosthold og teknikk.

Toppidrettsenteret i Oslo er tilknyttet Olympiatoppen og fungerer som kompetansesenter og møteplass for trenere og utøvere fra ulike idretter. Olympiatoppen sitter dessuten på en pengesekk som er viktig for spissingen av norsk elitesatsing, særlig for de mindre forbundene.

Gjennom disse ressursene har Olympiatoppen stor innflytelse over elitesatsingen innenfor de fleste idrettene. Et unntak er herrefotball, som er lite integrert i modellen.

Dagens leder Jarle Aambø er en av de mektigste lederne i norsk idrett, på samme måte som forgjengeren Bjørge Stensbøl var det.

- Spesiell modell

Andersen sier at den norske modellen er helt spesiell i nordisk sammenheng.

Danskenes Team Danmark har noen likhetstrekk, men har mindre direkte påvirkning inn i elitemiljøene. Verken i Sverige eller Finland finnes det tilsvarende initiativ for å samle og spisse eliteidretten.

- Vi får mer ut av ressursene enn det nabolandene gjør, mener Andersen, og peker på den systematiske overføringen av kunnskap mellom ulike idretter i regi av Olympiatoppen som en vesentlig årsak til dette.

Olympiatoppen ble som nevnt etablert i 1988. Medaljehøsten kom umiddelbart, selv om få vil hevde at Olympiatoppen er eneste årsak.

En opptelling av medaljer viser at Norge på 1990-tallet etablerte seg på et høyt nivå i vinter-OL sammenlignet med Sverige og Finland. I sommer-OL gikk Norge fra å være svakest i Norden til å være i stand til å sanke medaljer på samme nivå som Sverige, Finland og Danmark.

Lærer på tvers

Det er ikke uvanlig at land opplever framgang med OL på hjemmebane, som Norge fikk i forbindelse med OL på Lillehammer, men Andersen sier at det ikke er selvsagt at framgangen skulle vare ved.

Andre faktorer, som økt satsing på eliteidrett målt i investerte kroner, og Sovjetunionens fall som stor idrettsnasjon, skulle ikke tilsi at Norge fikk en større framgang enn de andre nordiske landene.

BI-professoren mener at Olympiatoppens innsats for systematisk læring rundt alle ledd i virksomheten, fra treningsmetoder til preparering av ski, har bidratt til suksessen.

Der trenere og ledere tradisjonelt har forholdt seg til utviklingen internasjonalt innen egen idrett, gir Olympiatoppen en mulighet til å lære ”på tvers” mellom idrettene.

Det gis også en mulighet for uformell kontakt mellom utøvere, trenere og ledere mellom ulike idretter.

Som i NASA

Slalom. (Foto: iStockphoto)
Slalom. (Foto: iStockphoto)

Andersen viser til organisasjonsteori som legger vekt på det han kaller ”intelligent bruk av små feil”.

Dette knyttes til en teori om påpasselige organisasjoner, utviklet av organisasjonsteoretikere som har sett på organisasjoner som ikke kan feile uten at konsekvensene blir enorme.

Eksempler er kjernekraftverk, romfartsorganisasjoner som NASA og hangarskip.

- Olympiatoppen går veldig langt i å følge en slik modell. Det er et skarpt blikk for detaljer og en systematisk logikk for forbedringer, sier Andersen til forskning.no.

Organisasjonsteoretikere peker på faren for at negative detaljer som blir oversett drar med seg andre og over tid får store konsekvenser uten at man egentlig har forstått hva som skjedde. De snakker om ”blinde flekker” i forståelsen.

Ifølge Andersen prøver Olympiatoppen å konsekvent justere for slike små feil, for å bli enda bedre. Han viser til det som skjedde etter Olaf Tuftes andre gull i roing i Bejing-OL.

Gratulasjonene ble møtt med oppramsinger av alt som ikke hadde gått etter planen. Andersen peker på at en slik holdning bidrar til kontinuerlig forbedringsarbeid og motvirker tendensen til å utvikle litt for mye selvtillit.

Viktig løp

Det legges hele tida vekt på prosesser, ikke kun på resultatet. Andersen viser i sin artikkel til en episode fra Johan Olav Koss’ stormaktsdager, som trener Hans Trygve Kristiansen har gjenfortalt.

Koss opplevde at han kom i mål i et internasjonalt mesterskap uten å ha fått tatt seg helt ut fordi han hadde blitt sekundert etter ”feil” skjema.

Kristiansen kommentert i ettertid tørt at han trodde Koss gikk så fort han kunne, siden det tross alt var et viktig mesterskap!

De fant i fellesskap ut at det beste var å legge mindre vekt på forhåndsbestemte skjema og heller la Koss konsentrere seg om å gå best mulig på skøyter.

- Når skihopperne sitter på bommen, bør de helst ikke tenke for mye på at de skal hoppe ”veldig langt”. Det er faktisk sant, som de sier, at de fokuserer på arbeidsoppgavene. Det øker sjansen for et godt resultat. Det er fokus på prosesser som fører fram til resultater, sier Andersen.

Omstridt

Olympiatoppen som modell er imidlertid ikke ubestridt i idretts-Norge. Uenigheten har særlig gått på hvor mye Olympiatoppen skal styre av elitesatsingen i de enkelte idrettene og deres særforbund eller om Olympiatoppen skal begrense seg til å være et ressurssenter for særforbundene.

- Olympiatoppen er et uttrykk for økt vekt på toppidrett over hele den vestlige verden, men det er et nasjonalt særtrekk at Norge som et lite land har samlet alle ressurser på ett sted, sier seniorforsker Nils Asle Bergsgard ved International Research Institute of Stavanger (IRIS) til forskning.no.

Mens Andersen særlig har sett på læring og organisasjon har Bergsgard blant annet studert maktforhold innad i idretten.

Bergsgard er en av to forfattere bak boka ”Toppidrettens formel” fra 2007, om Olympiatoppen.

Gode resultater

Skiflyging. (Foto: iStockphoto)
Skiflyging. (Foto: iStockphoto)

Olympiatoppen ble etablert etter dårlige resultater i vinter-OL i 1984 og 1988.

Bergsgard sier at utviklingen startet allerede på 1970-tallet, men at det også var motkrefter i særforbundene mot å gi fra seg innflytelse over elitesatsingen.

De veldig svake resultatene på 1980-tallet og satsing fram mot OL på Lillehammer endret holdningen. Så kom åra med Koss, Dæhlie og Ulvang.

- Det har nok vært en underliggende motsetning mellom en del særforbund og Olympiatoppen som ikke har kommet overflaten, først fordi de dårlige resultatene pekte mot å samle toppidretten i et enhetlig organ og siden på grunn av den uomtvistelige idrettslige suksessen. Men utover 2000-tallet har denne motsetningen kommet mer til overflaten, sier Bergsgard.

Mindre samordning

Bergsgard sier at pendelen siden 2004, da Bjørge Stensbøl gikk av som toppidrettssjef og leder for Olympiatoppen, har svinget i retning av at forbundene har fått større innflytelse.

Dette kan blant annet knyttes til de økonomiske problemene som Norges idrettsforbund slet med i en periode. Ved siden av forbundenes ønske om å beholde innflytelse har det også vært uro for at den enkelte idretts egenart skal slipes bort.

- Siden Olympiatoppen er en del av Norges idrettsforbund som er en paraplyorganisasjon for særforbundene, så var det nok også vanskelig innenfor de organisatoriske rammene å ikke involvere særforbundene mer i toppidrettsarbeidet, sier Bergsgard.

Vinter-OL i Torino i 2006 ble en nedtur resultatmessig, og det kan komme en ny debatt om organisasjonsformen om resultatene uteblir i år.

- Kritikken vil nok komme opp igjen om resultatene i Vancouver blir for dårlige, sier Bergsgard, og antar at det kan komme et krav om å overføre mer innflytelse tilbake til Olympiatoppen.

Referanser:

Svein S. Andersen: Stor suksess gjennom små, intelligente feil, Tidsskrift for samfunnsforskning, 04/2009.

Pål Augestad og Nils Asle Bergsgard: Kampen om Olympiatoppen, kommentar på www.sportsanalyse.no.

Pål Augestad og Nils Asle Bergsgard: Toppidrettes formel: Olympiatoppen som alkymist, Oslo 2007.