– Spillavhengige barn vil lure foreldrene med hvor mye de spiller, sier Lars Wichstrøm, professor i psykologi ved NTNU.

Sammen med andre forskere i Trondheim har han undersøkt barns forhold til dataspilling. Og hva foreldrene tenker om det.

Av 350 gutter ble ti av dem diagnostisert som spillavhengige av forskerne, noe som er en psykiatrisk diagnose. Guttene var ti år gamle.

– Antallet er kanskje ikke så stort, men vi må huske på at de er barn som bare er ti år gamle, sier Wichstrøm.

Klønete gutter oftere avhengige

Studien viser at sosialt klønete gutter har størst risiko for å bli spillavhengige.

De mest sosialt kompetente åtteåringene, spilte minst da de var ti år.

– Vi undersøkte veldig mange faktorer, men fant ut at det eneste som beskytter mot spillavhengighet, er å være sosialt kompetent. Det vil si at man mestrer å si fra når man opplever urettferdighet, tar initiativ, hjelper andre, hevder seg litt og er en god venn, sier Wichstrøm.

Det var svært få jenter som var spillavhengige. Det er altså slik at gutter blir lettere hektet, ifølge forskeren.

Kan spille mye uten å være avhengig

Wichstrøm understreker at en god del barn og ungdommer spiller mye, men uten at det går utover livet deres ellers.

– Det er ikke et likhetstegn mellom å spille mye og det å være avhengig. Men hos noen blir spillingen så dominerende at det går utover både skole, søvn, vennskap og andre fritidsaktiviteter, sier Wichstrøm.

– Når man er spillavhengig som tiåring, har man brukt en del tid på å komme seg dit. Dette er ikke noe som kommer over natta. Det er en glidende overgang, sier han.

Sett grenser tidlig

Han understreker at det er foreldrene som må sette grenser for spillingen.

– Det beste rådet er å sette grenser for spilling på et tidlig tidspunkt. Mange foreldre setter grenser for typen spill basert på aldersgrensen spillet har og hvor mye man får lov til å spille, sier Wichstrøm.

Det er det siste som er vanskeligst, ifølge forskeren. De litt større barna er kanskje hjemme fra skolen før foreldrene kommer hjem i hverdagene. Det gir dem et vindu til å spille uten at foreldrene er klar over det.

Så selv om foreldrene setter en grense på for eksempel to timer per dag, kan veldig mye gå bort allerede før de har kommet hjem.

– Det er ordentlig vanskelig for foreldrene å ha god oversikt, også seinere på dagen. Men selv om det er utfordrende å ha oversikt, må man sette grenser og følge dem opp, sier Wichstrøm.

Alt annet velges bort

Spillavhengige barn har abstinenssymptomer som kan ligne på abstinenser som narkotikamisbrukere får. Kriteriene for å få diagnosen ligner på kriteriene som gjelder for rusmisbruk.

– Det vil si at de blir rastløse når de ikke får spille, deprimert, engstelig, sover dårlig, tenker på neste mulighet man har til å spille og legger planer for å få spille, sier Wichstrøm.

– I tillegg til den faktiske tiden man bruker på selve spillet, kan de tenke så mye på det i løpet av dagen at det tar mye av konsentrasjonen barnet kunne brukt på andre ting.

Så også mye på YouTube

Noen barn så også mye på YouTube om hvordan de skulle spille.

– Foreldrene kan si til sønnen sin at han ikke får spille. Så svarer barnet at han bare ser på YouTube, og da har man jo kommet like langt. Det blir liksom ikke plass til noe annet enn å spille. Alt annet velges bort, sier Wichstrøm.

Hos foreldrene som ble intervjuet var det skjermbruk og spilletid de bekymret seg mest over.

– Før i tiden var det lekser og innetid, men nå er det spilletid. Barna vet at de fleste voksne synes de spiller for mye. Derfor er det nok en betydelig underrapportering hos barna om hvor mye tid de faktisk bruker på å spille. Det er nok i tillegg vanskelig å vite det selv også fordi tiden flyr bare, sier Wichstrøm.

Får venner gjennom spillet

Han vil ikke si noen eksakte tidspunkt for hvor lenge barn og ungdom kan spille uten at det er noen risiko for avhengighet.

– Dette må foreldrene finne ut selv i samarbeid med barnet eller ungdommen i den grad det går. Eller i samarbeid med andre foreldre, sier Wichstrøm.

Mange barn og ungdommer vil hevde at de er sosiale gjennom å spille. De kan få venner gjennom å spille, eller spille med venner.

– For mange vil spilling være flott fordi det er noen man kan gjøre sammen, og det vil være en av flere ting man gjør sammen med vennene sine, sier Wichstrøm.

Engstelige barn kan blomstre opp i spillet

Han understreker at det er en del man ikke får med seg ved spilling. Alle de små sosiale signalene som man ellers får fra det å sitte ansikt til ansikt, eller være på samme sted.

– Det er også tydelige grenser i kreativiteten fordi det jo er ferdig spill, sier Wichstrøm.

– Den frie leken som i hvert fall yngre barn har, får man ikke på samme måten gjennom et spill.

Men en del barn trives veldig godt med dette. Og det kan være bra for barnet, ifølge forskeren.

–Spesielt de som er litt sosialt engstelige. Et spill vil tilby veldig trygge rammer slik at de blomstrer opp og får til det sosiale samspillet i spillet, sier han.

Gå til fastlegen ved fastlåste konflikter

Han mener at barn som har problemer fordi de spiller for mye, trenger å få hjelp til å stoppe spillingen.

– Mitt inntrykk er at trangen til å spille ikke går så lett over av seg selv. Den trengs å bli stoppet, sier Wichstrøm.

Vanligvis vil foreldrene prøve ulike taktikker som å lage avtaler, ta ruteren, stenge internett eller fjerne fjernsynet.

– Noen ganger går det an å avtale hvor mye barna får spille og at avtalen faktisk blir holdt. Andre vil jukse, men ikke så mye. Mens andre vil overhode ikke gå med på noen avtaler.

– Noen ganger kan det bli så voldsomt at foreldrene ikke klarer eller vil sette grensene. Da bør de gå til fastlegen slik at man kan få en henvisning videre til barne – og ungdomspsykiatrien for å få hjelp der, sier Wichstrøm.

Referanse:

Lars Wichstrøm m.fl: Symptoms of Internet Gaming Disorder in Youth: Predictors and Comorbidity. J Abnorm Child Psycho. 2018. doi: 10.1007/s10802-018-0422-x. Sammendrag.