Hyttefolk vil bestemme mer

I den lille grønnsaksbygda Frosta blir hyttefolket inkludert i saker som angår dem selv, eller områder de benytter seg av.

Publisert
Hyttefelt i Frosta. (Foto: Oddveig Storstad)
Hyttefelt i Frosta. (Foto: Oddveig Storstad)

Den vesle landbrukskommunen Frosta i Nord-Trøndelag har to og et halvt tusen innbyggere. I sommerhalvåret fylles hytter, campingvogner og spikertelt med en like stor fritidsbefolkning.

– På Frosta omtales hytteeierne som deltidsfrostinger, sier Mariann Villa ved Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU.

Senteret har de siste årene hatt flere prosjekter om nordmenns forhold til hytta, og hvordan kommunene og lokalbefolkningen forholder seg til alle hyttene som bygges i vårt landstrakte land.

Forskerne har blant annet intervjuet hyttefolk og lokalbefolkning i seks ulike norske hyttekommuner.

Inkluderende kjøkkenhage

En av dem som trekkes opp av hatten som en suksessbygd for hyttefolket, er Frosta. Kommunen utgjør en halvøy i Trondheimsfjorden, og ligger en times kjøretur fra Trondheim.

Stor veksthusnæring og potet- og grønnsaksproduksjon har gitt Frosta kallenavnet “Trondheims kjøkkenhage”.

Men det er ikke bare nærheten til Trondheim eller alle grønnsakene som betyr noe. På Frosta satser kommunen på å inkludere hyttefolket.

Hvert år arrangerer kommunen et møte med deltidsfrostingene for å informere om aktiviteter og planer i kommunen. Fra kommunens side er dette et tiltak som viser at de regner med fritidsbefolkningen.

For hyttefolket er det en anledning til å holde seg orientert, fremme sine ønsker for kommunen og bli kjent med andre deltidsinnbyggere.

”Hyttefolk tar seg til rette”

(Foto: Oddveig Storstad)
(Foto: Oddveig Storstad)

Mange hytteeiere ønsker innflytelse i kommunen i saker som angår dem selv, eller områder de benytter seg av. Men fastboende er ofte kritiske til hytteeiernes innblanding hvis de ikke opplever at hytteturismen fører med seg noe positivt.

En av seks blant lokalbefolkningen i rurale hyttekommuner mener at hyttebrukerne tar seg for mye til rette.

Med rural hyttekommune menes bygdekommuner som har minst 0,125 hytter per innbygger.

– Kanskje opplever lokalbefolkningen at hyttefolket stiller for mange krav til service og tilbud, og har for store forventninger til at kommunen skal stå til tjeneste med alt hyttefolket ønsker.

– Det kan også være at lokalbefolkningen opplever at hyttebefolkningen tar seg til rette ved å gå gjennom privat eiendom og lignende, sier Villa.

Mangler kommunale strategier

Bare fem prosent av norske kommuner oppgir å ha utformet en strategi for å få deltidsbefolkningen til å bli fastboende. Tre av fire kommuner har ikke hatt nytte av fritidsbefolkningens yrkeskvalifikasjoner, og mange har heller ikke vurdert muligheten av å benytte seg av disse.

Det er også relativt liten grad av interkommunalt samarbeid om hyttebefolkningen.

– Det at kommunene ikke utnytter hyttefolkets kompetanse, kan kanskje ha sammenheng med at en ser på hyttefolk som en gruppe ved siden av lokalsamfunnet, sier forskeren.

– Eller også antar man at denne gruppen vil ha fred og ro når de er på hytta – og dermed ikke ønsker å involvere seg i lokalsamfunnet.

– Men tallene viser at 15 prosent av hyttefolket kan tenke seg å flytte permanent til hyttekommunen. Dette viser at det er et visst potensial for bygdene i å satse på å involvere hyttebefolkningen i lokalsamfunnet, sier bygdeforsker Mariann Villa.

Kilder:

Spørreundersøkelsene “By, Bygd og fritidsboliger 2008” og “Norske kommuner og fritidsbefolkningen 2009”. Intervjuer med hytteeiere og lokalbefolkning i seks ulike hyttekommuner, og boken Haugen og Stræte (red.): Rural mobilitet.