Patologisk altruisme

UNDER RADAREN: Gode hensikter kan lede til ondskap, for molekyler, mikrober og mennesker.

Publisert
Gode hensikter kan ende i ondskap. (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no/forskning.no))
Gode hensikter kan ende i ondskap. (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no/forskning.no))

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

I januar samlet en gruppe forskere seg i California. De skulle diskutere et stort emne: Menneskets mentale maskineri, sett i lys av evolusjonen.

Resultatet har blitt en serie foredrag og artikler, om alt fra sammenkobling av mennesker og datamaskiner, til hva hjernen oppfatter som vakkert.

En av artiklene i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences tar for seg et følsomt tema: Kan du gjøre skade ved å ha gode hensikter?

Biologi og samfunn

Forfatteren Barbara Oakley er førsteamanuensis ved Oakland University, med grensesnittet mellom nevrovitenskap og samfunn som spesiale.

Bare fagkretsen lukter vel i noens neser. Biologi og samfunn? Ennå slenger nok slappe plastre rundt ømme tær her hjemme, etter hjernevasken til Harald Eia for tre år siden.

Objektiv politikk

Oakley vil advare mot det hun kaller patologisk altruisme. Oversatt med enda et verbalt relikvium fra fordums fy-debatt kunne vi også kalle det snillisme.

Oakley er ikke snau i sin vitenskapelige artikkel. Hun mer enn antyder at velment velferdspolitikk har lokket USA inn i gjeldsfellen.

Med slike eksempler går hun inn for å bekjempe patologisk snillisme. Hun vil erstatte føleri med objektive vitenskapelige metoder og analyser av kost mot nytte.

Tvinger deg til å tenke

På mange sykehus får ikke kirurger operere slektninger og andre de har følelsesmessige bånd til. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.no)
På mange sykehus får ikke kirurger operere slektninger og andre de har følelsesmessige bånd til. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.no)

Som hun selv eksemplifiserer: På mange sykehus får ikke kirurger operere nære slektninger. Den samme kirurgiske kjølighet bør prege politiske avgjørelser.

Det hjelper lite å gi morfin når pasienten har koldbrann. Da må benet sages.

Som de fleste provoserende artikler, er Oakleys innlegg underholdende lesning. Det tvinger deg til å tenke.

Frigjør energi

Hun gjør et morsomt grep. Hun viser at altruisme er en grunnkraft i universet.

Når atomer søker sammen i kjemiske bindinger, frigjør de energi som setter i gang flere reaksjoner.

Da urtidens mikroorganismer fant sammen under cellemembranets beskyttende hinne, frigjorde de energi til stoffskifte og mobilitet.

Når leppefisk plukker parasitter fra huden, gjellene og munnen på større fisker, frigjør de energi i form av mat for leppefisken, og mindre energitap til parasittene for verten.

Når mennesker søker sammen i grupper, frigjør de energi ved å dele på arbeid og utbytte. Så hva er galt med altruisme?

Fariseerhormonet

Problemet, skriver Oakley, er at en slange har snodd seg inn i altruismens paradis. Den frister oss med søte forestillinger om egen fortreffelig godhet.

Narscisismen, egenkjærligheten, er snillismens beste venn, mener hun, og knyter koblingen sammen helt ned i biokjemien.

Oxytocin er på sett og vis fariseerhormonet. Det gir oss belønning når føler oss edle og gode. Men oxitocin øker også misunnelse, selvgodhet og skadefryd, ifølge Oakley. 

Kjølig ettertanke

Vi følger den søte lyst i vårt hjerte. Både vi og vår neste må tåle den sure svie, når de gode og selvgode hensikter ender i helvete.

Og det hjelper ikke å være intelligent, mener Oakley. Innflytelsesrike kulturmennesker og akademikere er bare bedre enn andre til å lage vakre rasjonaliseringer av sine svermeriske moralske valg.

Det hun etterlyser, er altså den kjølige ettertanke, ubesudlet av oxytocin, hjertelag og andre uhumskheter.

Brenner ut av godhet

Det er ikke så vanskelig å være enig i denne grunntanken. Først når kost er vurdert mot nytte, framstår fasit for et felles veldedighetsprosjekt.

Oakley gir flere gode eksempler på hva som kan skje når denne vurderingen svikter.

Følsomme barn med overdreven pliktfølelse kan drives til vannvidd av sangen ”Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn”.

Sykepleiere kan brenne ut av høyspente forventninger om grenseløs empati, fyrt opp med altruistisk høysang under utdanningen.

Nevropolitikk

Men noen av eksemplene til Oakley lukter mer svidd. Særlig virker hun opptatt av å få det amerikanske samfunnet til å svelge den sure sparepillen for å få budsjettet i balanse.

Og når hun peker ut strategien for å sanere det politiske system med objektive kost-nyttevurderinger, er det på tide på plastre de hjemlige liktær etter hjernevaskdebatten på ny.

Hun går inn for å scanne hjernene til folk med hang til narscissisme, klamrende tosomhet og svermerisk snillisme.

Målet er å finne ut hvordan slike skadelige tendenser oppstår, slik at de kan bekjempes. Med andre ord: Nevrovitenskapen skal bidra til å forme den fornuftige politikken.

Maurforsker lager forargelse

Problemet med slike kost-nyttevurderinger er selvsagt: Hvem har nytten? Hvem tar kostnaden? Objektiviteten er avhengig av synsvinkelen, som enhver fotograf vet.

Likevel, noen av forslagene til Oakley er gode. Hun er best når hun beskriver problemene i sin egen arbeidshverdag, i akademia.

Mange områder av akademia lider av angst for upopulære funn. Der forskning tangerer moralske grunnverdier, gnisser det kraftig.

Oakley nevner forargelsen rundt boka Sociobiology av maurforskeren Edward O. Wilson i 1975 som eksempel. Ekkoet fra vår norske hjernevaskdebatt 35 år seinere klinger klart og kraftig.

Sammensvergelse eller seminar?

Enda litt skarpere blir Oakley når hun skriver at gruppepress i forskermiljøer kan brukes som en lakmustest på den patologiske altruismen.

Hun nevner ikke fagområdet spesifikt, men i de påfølgende mentale prikk-prikk-prikk er det lett å fylle inn FNs klimapanel.

Faren er selvfølgelig at veien til fruktesløs konspirasjonstenkning er kort. Den enes sammensvergelse er dessuten den annens seminar.

Denne spalten tar nå sommerferie. Velkommen tilbake til høsten!

Referanse og lenke:

Barbara A. Oakley: Concepts and implications of altruism bias and pathological altruism, Proceedings of The National Academy of Sciences, 10.6.2013

Nettstedet til Barbara Oakley