Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Pleieren holder rundt PARO. Den elektriske selen er på størrelse med et spedbarn. Det hviner i motorer. PARO vrikker på halen og lager kattelignende lyder.
- Å, du er så søt, vet du, sier pleieren til selen. Så begynner hun å fortelle om hvordan de demente gamle på institusjonen tar imot den.
- Når du ser de øynene, så føles det helt fantastisk for mange å få den på fanget. De snakker med den, og føler at de kan gi den omsorg. De får noe annet å tenke på, ikke sant?
Situasjonen er hentet fra masteroppgaven til Per Lyder Pedersen. Den beskriver hvordan ansatte i eldreomsorgen i Norge forholder seg til PARO. Og ikke alle er like positive:
- Den hviner og plystrer, vet du. Jeg får disse assosiasjonene til naboens katt som snor seg rundt beina mine … slutt å plage meg!
Blade Runner
Pedersen er opprinnelig mekanotrikkingeniør, og har blant annet arbeidet med programmering av automatiserte maskiner.
Nå har han også fordypet seg mer i samfunnsvitenskapen, med oppgaven ”Do Elders Dream of Electric Seals?”
Tittelen peker mot romanen ”Do Androids Dream of Electric Sheep” av Philip K. Dick, som også var utgangspunktet for den mer kjente filmen Blade Runner.
I denne dystre framtidsverdenen er ekte dyr en kostbar og sjelden vare. Hovedpersonen skaffer seg derfor en elektrisk sau, som gumlet løs på gresstaket til boligblokka med simulert nytelse.
”Han ønsket ved Gud at han … faktisk hadde et hvilket som helst ekte dyr. Å eie og vedlikeholde en forfalskning hadde en egen evne til å gradvis demoralisere deg”, heter det i boka.
Virker PARO i siste instans demoraliserende? Blir de gamle lurt?
Vestlig skepsis
Takanori Shiabata (Foto: fra YouTube-video, www.diginfo.tv)
- Norske medier har ofte vært negative. De har spurt om maskinene vil ta over, om vi vil at våre foreldre skal passes på av roboter, sier Pedersen.
Dette dystre synet på teknologi er typisk for Vesten, ikke for PAROs hjemland Japan. Prototypen til den elektriske selen ble første gang født i laboratoriet til ingeniøren Takanori Shibata i 1993.
Den første PARO var knapt mer enn en boks med en viftende hale. Men maskindyret fikk en rask evolusjon. I dag har PARO både syn, hørsel og følesans.
Dristige dansker
Annonse
- Paro kom til Norge via Danmark, forteller Pedersen. Danmarks teknologiske institutt (DTI) testet den allerede i 2008, og den er tatt i bruk i rundt 100 institusjoner over hele landet.
- Danskene er mye mer eksperimentelle enn vi tillater oss i Norge. Det kan høres risikabelt ut, men de er også raskere til å forkaste det som ikke virker. Her i Norge kan vi derimot risikere å bli sittende med ukurante teknologier, fordi vi i større grad kjøper ferdige løsninger, sier han.
Dansk etisk råd har ledet en stor samfunnsdebatt rundt bruk av sosiale roboter som PARO. Avhandlingen til Pedersen viser at argumentene fra debatten går igjen også her i landet.
Mekanisk lureri
- En viktig innvending fra noen grupperinger er at vi lurer de eldre til å tro at PARO har virkelige følelser, sier Pedersen.
- Slike argumenter har også kommet fra den amerikanske sosiologen og psykologen Sherry Turkle. Hun har skrevet at når eldre prøver å trøste roboten, så prøver de i virkeligheten å trøste seg selv.
- Roboten har ikke forstått noe. Den trykker bare på visse evolusjonære knapper med for eksempel øyekontakt, og får folk til å reagere som om de hadde et følelsesmessig forhold, refererer Pedersen.
Roboten PARO lades gjennom et støpsel formet som en smokk (Foto: fra YouTube-video, www.diginfo.tv)
Forsøksdyr
PARO er fortsatt et barn av nittitallet. Hjernen ble konstruert den gangen MS-DOS lyste fra ensfargede tubeskjermer.
Dinoroboten Pleo ble fram til 2009 solgt for et par tusen kroner på postordre. Etter en konkurs er Pleo gjenfødt som Pleo Reborn, men er fortsatt like tom for ekte følelser og tanker som PARO.
- Pleo har nok tilsvarende funksjoner som PARO. Forskjellen ligger i at PARO er mer robust, og tilpasses den enkelte kundegruppe. PARO er handlaget i små opplag. I mange forskningsmiljøer er han fortsatt et forsøksdyr, forteller Pedersen.
Annonse
Så koster han også mye mer enn Pleo, rundt 35 000 kroner. Pedersen kan fortelle at i noen tilfelle gjør den høye prisen det faktisk lettere å akseptere PARO. Han oppfattes mer som et profesjonelt hjelpemiddel, mindre som et leketøy.
Pleiere vil ha kontroll
Likevel er PARO mye billigere i drift enn et menneske. Dette har utløst bekymring for at han skal erstatte pleiere.
- I en artikkel i magasinet Sykepleien påpekte Kommunenes sentralforbund at omsorgsteknologier ikke skal erstatte menneskekontakt, men kan være et godt supplement, sier Pedersen.
- På den andre siden av bordet sier Norsk sykepleierforbund at deres medlemmer må ha styringen med hvordan denne teknologien skal anskaffes, for å forhindre at bestyrere og institusjoner blir forført av sterke markedskrefter, fortsetter han.
Skeptiske til kosedyr
Intervjuene Pedersen kan utført, viser at norske pleiere tradisjonelt har vært skeptiske til at eldre demente skal trøste seg med dukker og kosedyr, mekaniske eller ikke.
- Holdningen har vært at pårørende kan finne det støtende og nedverdigende at deres slektninger behandles som barn, sier han.
- På den andre siden skrev Petter Mejlænder en bok om filosofen Arne Næss og hans kosedyr, tøygrisen Timotei.
- Næss vakte reaksjoner blant kolleger og andre på at han som voksen kunne leke med en dukke, men hans livsfilosofi var lek og glede, og Timotei var noe annet enn en tøydukke, fortsetter Pedersen.
Virker beroligende
Per Lyder Pedersen (Foto: Arnfinn Christensen)
Og her er dilemmaet: Selv om både Timotei og PARO ikke er levende, skaper de mange av de samme gode følelsene som om de var det. De lever i opplevelsen til de gamle.
Annonse
- Flere pleiere rapporterer at rastløse og aggressive demente finner roen når de får PARO i fanget, forteller Pedersen.
- Selv om noen var skeptiske i utgangspunktet, opplevde de at PARO kunne erstatte beroligende medikamenter, uten bivirkninger slike har.
PARO kunne også lettere krysse intimgrensene til de eldre, og fikk dem til å prate. Slik kunne PARO få de eldre til å åpne seg, slik at pleierne fikk bedre kontakt med dem.
Ingeniør og sosiolog
- Som ingeniør ser jeg de tekniske mulighetene innen velferd, og innerst inne tror jeg at noen av disse løsningene uansett vil bli tatt i bruk før eller siden, sier Pedersen.
- Men sosiologien viser at teknologien brukes utfra hvilket forhold folk har til den. Ofte blir bruken annerledes enn designeren har ment. Jeg har brukt en teoretisk modell som kalles Social Construction of Technology, SCOT, til å analysere dette perspektivet.
SCOT-teorien hevder svært forenklet at hvilken teknologi som fungerer, bestemmes av samspillet mellom mennesket og teknologien, ikke teknologien i seg selv.
- I analysen kommer det frem at roboten PARO blir oppfattet vidt forskjellig av de ansatte, avhengig av situasjon og person. Dette er med å forklare hvorfor teknologier som PARO blir viktige i både samfunnsdebatt og i omsorgspraksiser, forklarer Pedersen.
Det offentlige reagerer
Og i løpet av få år vil mennesker ha laget roboter som ikke bare holder de eldre med selskap, men også løfter, vasker og steller dem, eller gir dem kunstige, stødige ben å gå på.
Prototyper på slike roboter finnes allerede. Den tyske FRIEND-roboten ser ut som en elektrisk rullestol, men kan også lage og servere mat, eller utføre andre kompliserte gjøremål.
Men den raske teknologiske utviklingen kan ikke bare hjelpe eldre ut av senga. Menneskene som utvikler denne teknologien kan også ta myndighetene på senga.
Blant de første som våknet til denne utfordringen, var Teknologirådet. I februar 2009 ga dette uavhengige, offentlige organet en rapport til Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.
Annonse
- Rapporten anbefalte blant annet en trygghetspakke, med sensorer på kroppen eller i hjemmet som kan varsle via nettet ved fall, ulykker eller medisinske komplikasjoner. Dette vil gjøre både den eldre og pårørende tryggere, sier Hilde Lovett.
Hun ble i september i fjor prosjektleder for Teknologirådets helse- og omsorgssatsing. Lovett forteller videre at mange av de samme som bidro til Teknologirådets rapport, også var med når regjeringen i 2011 laget sin offentlige utredning om innovasjon i omsorg.
Sel mot giraff
Hilde Lovett (Foto: Teknologirådet)
Selv om hun i utgangspunktet er positiv til bruk av teknologi i eldreomsorgen, ser hun noen etiske dilemmaer med selen PARO.
- Jo likere slike robotdyr er virkelige dyr, desto større etiske dilemmaer fører de til, sier hun.
Lovett sammenligner Paro med den svenske roboten Giraff. Den har verken pels, dyrelyder eller store uttrykksfulle øyne. Isteden er den et mobilt kamera med skjerm som gir assistanse og sikkerhet via videokonferanser for eldre i hjemmet.
- Giraff ser ut som en maskin, og gir seg ikke ut for noe annet enn den er, understreker Lovett. Hun forteller at den offentlige utredningen skal brukes av Helse og omsorgsdepartementet og direktoratet for å konkretisere det videre arbeidet.
Teknologi uten temperatur
- Til sommeren kommer en fagrapport som vil gi mer konkrete planer for hvordan teknologi skal tas i bruk i eldreomsorgen i framtida. Teknologirådet følger spent med på utviklingen, sier Lovett.
- I 2009 så vi en norsk debatt om kald teknologi satt opp mot varme hender. Men teknologien i seg selv har ikke en bestemt temperatur. Blant annet har den norske professoren Ingunn Moser trukket dette fram i sin forskning, sier Per Lyder Pedersen.
- Kan hende står vi midt i et paradigmeskifte, der det tradisjonelle vestlige skremmebildet av roboter står mot et realistisk hverdagsforhold til fornuftig bruk av tekniske hjelpemidler.
- Men vi trenger også en etisk refleksjon som løfter fram en filosofisk debatt, slik Arne Næss gjorde med kosedyret Timotei, avslutter Lyder Pedersen.
