Kjell Inge Røkke brukes stadig som eksempel på at det er mulig å komme seg opp og fram i det norske samfunnet, uten å være født med en sølvskje i munnen.
En av Norges rikeste menn var en skoletaper. Da han begynte på skolen, ringte læreren etter kort tid til mor og sa at Kjell Inge burde tilbake til barnehagen. Dette har Røkke selv fortalt om sin vei fra å være en arbeiderklassegutt fra Molde til å bli næringslivstopp i Oslo.
Hans historie er ikke typisk.
Noen blir vinnere
Et fellestrekk med karrierene til dem som sitter på toppen av norsk nærings- og samfunnsliv, er nemlig at de ofte starter med gode kort på hånda. Det er slik de blir vinnere.
De fleste superrike i Norge har superrike foreldre, har forskning.no skrevet om før:
Jobber du som professor ved et av de ti universitetene i Norge eller sitter du på toppen i norsk offentlig byråkrati, er det ikke sikkert at foreldrene dine hadde veldig mye økonomisk kapital. Men de hadde trolig mye av det sosiologene kaller «kulturell kapital».
De kommer med stor sannsynlighet fra det som populært kalles et «møblert hjem». Et hjem preget av bokhyller, lange utdannelser og antakelig også kjennskap til kunst, musikk og språk.
Men så finnes det altså noen «oppkomlinger».
Som Kjell Ingen Røkke har de kommet seg topps. Men de har gjort det uten at foreldrene har vært rike på penger eller en av dem har hatt tittel som professor, direktør eller ekspedisjonssjef.
Fulgt folk over tid
Sosiologen Maren Toft har studert hva som preger livsløpene til dem vi kan se på som overklassen i Norge.
Norge har noen av verdens beste dataregistre til å måle befolkningens inntekt og utdanning. Dette er blant annet trygderegisteret, utdanningsregisteret og skatteregisteret vårt.
Det er tall herfra Toft baserer seg på i sin doktorgradsavhandling. Den skal hun forsvare ved Universitetet i Oslo nå på tirsdag.
– Noe som er ekstra fint med disse dataene, er at de følger folk over tid, forklarer Toft.
Og det er nettopp det hun har gjort.
Toft har sett på hvilket type hjem folk kommer fra. Hun har også sett på hvor mye utdanning, inntekt og formue foreldrene har. Hun har studert nettverket folk har. Har de en partner eller søsken som tilhører den sosiale overklassen? Hvor bor de?
Ulike mønstre på vei mot toppen
Maren Toft har sett på hvem som har nådd maktposisjoner.
– Jeg ser at noen har direkte og stabile tilknytninger til overklasseposisjoner. Andre får mer kortvarig innpass i slike posisjoner, forteller hun.
Ved å studere den norske befolkningen som har en tilknytning til overklassen i voksen alder, har hun har funnet noen typiske mønstre i datamaterialet:
- Er du født inn i en rik familie, i form av inntekt, formue og forbindelse til næringslivet og finansverdenen, er sjansen større for at du får en stabil tilknytning til næringslivet som voksen.
- Har du foreldre med lang utdanning eller annen kulturelle kapital, vil tendensen være større for at du får en topplederstilling i akademia, forvaltning, eliteprofesjoner eller kulturverdenen.
- Den tredje gruppen, de som får en toppstilling uten noen av disse medfødte fordelene, skiller seg fra de andre. Dette er «oppkomlingene». Tendensen for disse er kortvarig tilknytning til topposisjoner.
Noen toppstillinger er mer åpne for alle
Et spekter av forskjellige karrierebaner kan trolig forklare denne tendensen, mener Toft.
Tidligere studier av eliter har vist at noen deler av samfunnseliten mer «åpne» enn andre. Dette er for eksempel toppstillinger i organisasjonslivet, fagbevegelsen eller politikken.
Noe som preger denne typen stillinger er at de ofte er på valg eller er åremålsstillinger. Det betyr at posisjonen er midlertidig og at vedvarende tilknytning til toppen er mer uviss.
En annen tendens kan være at oppkomlinger i næringslivet ikke lykkes i markedet og går konkurs eller mister sin økonomiske kapital over tid.
– Oppkomlingene kan for eksempel mangle nettverk og ressurser som gjør dem mindre rustet til å bevare rikdommen sin over tid, sier Toft.
En tredje tendens i materialet til forskeren er at oppkomlingene har en kortvarig tilknytning på grunn av et yrkesaktivt liv i andre deler av klassestrukturen og at de kommer til topps sent i livet.
– Et slikt mønster ser ut til å være særlig forbundet med opparbeidelsen av teknisk kompetanse og kvalifisering til prestisjetunge ingeniørstillinger, sier hun.
De rike bor mest segregert
Sosiologen har også befolkningsdataene til å granske hvor ulike folk bor i løpet av livet.
Hun har sett på alle ungdommer i Oslo og Akershus som har flyttet ut fra barndomshjemmet i alderen 18, 19 og 20 år på begynnelsen av 1990-tallet.
Disse personene har forskeren fulgt til de er godt oppe 40-årene. Hun ser på hvilke nabolag de bosetter seg hvert år.
– Jeg finner at typen områder man bosetter seg i reproduseres over tid. Noen bor i veldig rike områder gjennom store deler av livsløpet. Andre bor i vedvarende fattigdom. Videre finner jeg at at de aller rikeste flytter seg i et begrenset område gjennom livsløpet. De som har mindre penger flytter over en lengre distanse, sier Toft.
Slik blir en stor prosentandel av dem som kommer fra veldig rike hjem, boende i de samme veldig rike områdene.
– Det fører igjen til at de som lever i vedvarende rikdom gjennom hele livet, er blant de aller mest isolerte her i landet.
– Det er denne gruppen som bor aller mest segregert fra andre. Lokalmiljøet deres er mest isolert. De er mest tilbøyelig til å møte andre jevnaldrende som har like erfaringer som dem selv.
En viktig epoke under lupen
Toft har i denne forskningen bare studert en viss tidsperiode. Dette er likevel spesielt viktige år i norsk økonomisk historie.
I perioden som hun har studert, 1989 til 2012, var det mye uro i finans- og boligmarkedet og den økonomiske ulikheten i Oslo-området økte mye.
Dette har satt varige spor. Penger bestemmer mye mer hvor du skal bo i Oslo-området nå enn før 1989.
– I tillegg viser forskning at folk har veldig klare ideer om hvor de hører hjemme i en by. Dette kan også bidra til at vi lever i ganske isolerte verdener.
Blir de blinde for egne privilegier?
I Norge er vi spesielt lite tilbøyelig til å tro at vi har eliter, viser annen forskning.
– Den nasjonale fortellingen om oss selv handler om at vi har mye likhet her i landet, sier Toft.
Dette kan være med på å gjøre de faktiske forskjellene mellom oss veldig usynlige, mener forskeren.
– Jeg har studert mennesker med mye makt til å ta beslutninger som andre blir påvirket av. Funnene mine tyder på at disse menneskene lever livene sine adskilt fra andre.
– Desto mer atskilt de lever, desto mer tilbøyelige er de kanskje til å tenke at deres egen posisjon og deres eget liv er normalen. Eller å tenke at de privilegiene de har er helt naturlige.
Det er vanskelig å få øye på at andre har mindre enn en selv. Derfor mener Maren Toft hun det er viktig å synliggjøre forskjellene.
