Mange storbyer er oppdelt. Likevel skiller Norges hovedstad seg klart ut.

I media handler ghettofiseringen av Oslo først og fremst om at mange innvandrere og mindre ressurssterke nordmenn bosetter seg i de samme bydelene.

Da sosiologene Jørn Ljunggren og Patrick Lie Andersen gjorde analyser av inntekts- og bosettingsmønsteret i hovedstaden over en lang periode, ble de overrasket.

Resultatet viser tydelig at det er de rike og ressurssterke, som lever mest adskilt fra andre grupper i byen.

Forskernes analyser viser at det er denne gruppen som etter 1980 har beveget seg mest i retning av økt adskillelse.

• Les også: Lite konflikter mellom Oslo-bydelene

Vestkanten, Kjelsås og Nordstrand

Mange av de rikeste bor rundt Holmenkollen og lenger vest. Dessuten er det store innslag av gyldne ghettoer på Bygdøy, Kjelsås, Nordberg og deler av Nordstrand, ifølge forskerne

Hovedskillet i Oslo er ikke en rett strek. Det blir riktigere å tegne det som en S, mener Ljunggren og Andersen.

Men også innad på vestkanten i Oslo finner forskerne et øst-vest skille.

De har undersøkt yrkesgrupper som professorer, redaktører og museumsdirektører, det vil si folk med mye kulturelle ressurser. Disse bor på vestkantens østkant og har samlet seg på Nordberg, Kjelsås og i Nordre Aker.

• Les også: Oslo-språket blir likere

Folk som er økonomisk rike, men ikke så rike på kulturelle ressurser, har flokket seg på vestkantens vestkant.

Lang tradisjon for klasseskiller

Oslo har en lang historie med økonomiske og sosiale skiller. Tradisjonelt har de rike bosatt seg på vestkanten og de fattigere på østkanten.

Det er derimot gjort få systematiske studier av hvor adskilt byen har vært mellom klasser og over tid. Nettopp dette har de to sosiologene nå studert.

Ved hjelp av registerdata fra Statistisk sentralbyrå har de kartlagt alle Oslo-ungdommer som i 1980 og i perioden mellom 1993 til 2005 var mellom 15 og 18 år.

De har sammenliknet foreldrenes inntekter ved hjelp av ligningsregisteret. Disse dataene har de koblet til opplysninger fra SSB sin folke- og boligtelling.

Grünerløkka og Sagene endret seg

Forskerne finner at skillet mellom øst og vest i Oslo har holdt seg stabilt.

Men de har også funnet noen mindre endringer. Bydelen Grünerløkka har fått flere rike og er blitt mer sammensatt av flere grupper. Sentrumsbydelen Sagene har delvis opplevd det samme. Østensjø bydel på østkanten ser ut til å ha gjennomgått en tilsvarende utvikling.

Forskerne har ikke data for utviklingen de aller siste årene, etter 2008, men mener at det er ingenting som tilsier at det er mindre segregasjon i Oslo i dag enn for seks år siden.

• Les også: Når Norden bygger i høyden

Oslo skiller seg klart ut

Ljunggren og Andersen, som jobber henholdsvis ved Universitetet i Oslo og på det samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttet NOVA, har gjort tilsvarende analyser for de andre store byene i Norge. Disse dataene er ikke helt ferdig analysert ennå.

Men forskerne kan allerede konkludere med at Oslo er en unik by i Norge med hensyn til segregering, og at det knapt lar seg gjøre at befolkningen bor mer adskilt enn i dag.

Også i europeisk sammenheng er Oslo en by med store skiller mellom fattige og rike bydeler.

Forskerne vil rette søkelyset også mot de gylne ghettoene. Skal man lykkes med å bygge ned skillene i befolkningen, er de gyldne ghettoene vel så viktige som de tradisjonelle østkant-ghettoene.

Skadelig ghettodannelse

En ghetto er ikke bare en ansamling med fattige eller innvandrere med lite utdanning, inntekt og sosiale ressurser.

– På samme vis som man kan tenke seg flere negative konsekvenser av at det ikke finnes særlig mange ressurssterke personer i et nabolag, får det også konsekvenser at de rike blir så konsentrert i egne nabolag, sier Jørn Ljunggren.

– De aller fattigste og de aller rikeste ser svært lite til hverandre i dagens Oslo.

– Men det er først og fremst de aller rikeste som bor for seg selv og aldri omgås de fattigste i Oslos østlige bydeler. Ungdom fra øst og vest i byen møtes vel stort sett bare når de bytter trikk på Jernbanetorget. De stereotype oppfatningene de måtte ha om hverandre, blir dermed aldri utfordret, sier Ljunggren.

Boligmarkedet spiller viktig rolle

At Oslo har vært en segregert by så lenge, gjør det vanskelig å bryte mønsteret, tror forskerne.

– Vi som bor i byen har våre mentale oppfatninger om hvordan de ulike områdene i Oslo er, og hvem som bor der. Disse oppfatningene er det vanskelig å endre på, også for de som skal styre boligpolitikken i byen, sier Ljunggren.

– Men de har heller ikke forsøkt å gjøre noe med dette.

I Norge er det en veldig høy andel som eier sin egen bolig, omtrent 80 prosent. Det offentlige eier svært lite av boligmassen, sammenliknet med andre land i Skandinavia. Utleieboliger med en sosial profil eksisterer nesten ikke.

– Hvis politikerne hadde ønsket å gjøre noe med situasjonen, hadde det vært mulig. Men myndighetene har trukket seg ut av boligpolitikken og overlatt den til markedet, mener sosiologen.

Endring fra 1980-tallet

Segregeringen i Oslo ble mindre i årene mellom 1970 og 1980, ifølge forskernes data.

Men etter 1980 ble både boligmarkedet og kredittmarkedet deregulert.

Den norske boligpolitikken etter 1980 har beveget seg fra å være sosialdemokratisk til å bli mer preget av en liberal politikk.

Selv om økonomisk omfordeling har vært en viktig målsetting for den norske velferdsstaten også i nyere tid, ser det ut til at de rikeste tar en større del av kaka. Det er likevel ikke forklaring god nok på et mer klassedelt Oslo, mener Ljunggren.

– Vi tror dagens svake regulering av boligmarkedet i Oslo også spiller en viktig rolle. Så lenge boligmarkedet er som det er nå, må du ha mye ressurser for å stille med valgfrihet.

– De med lave inntekter kan jo ikke bestemme seg for å flytte vestover. Hvis vi vil gjøre noe med skillene i Oslo, mener vi at også de gyldne ghettoene bør få oppmerksomhet, sier Lljunggren.