– Trenger flerkulturelle fosterhjem

– Det vil være av stor verdi å rekruttere flere fosterforeldre med etnisk minoritetsbakgrunn, sier seniorforsker Marit Skivenes fra Høgskolen i Bergen.  

Publisert

Fakta om prosjektet

Intervju med 53 barnevernsarbeidere. Utvalget er ikke representativt for norsk og engelsk barnevern, men er representativt for barnevernskontorene forskerne har rekruttert fra.

Prosjektetet Norsk Barnevernsystem i et Komparativt Perspektiv,
støttes av Forskningsrådet gjennom Velferdsprogrammet (viderført i VAM) og FRISAM.

– Regjeringens strategi så langt har vært å få inn flere barnevernsarbeidere med minoritetsbakgrunn, men det vil være enda viktigere å rekruttere fosterforeldre, støttepersoner og besøkshjem som ikke er etnisk norske. For barnas del bør det jobbes mer med dette, sier Marit Skivenes.

Hun har intervjuet en rekke barnevernsarbeidere i England, USA og Norge om deres erfaringer i møte med etniske minoriteter. Som oftest var minoriteter forstått som personer med afrikansk eller asiatisk bakgrunn. Resultatene fra Norge og England er nå klare.

Skivenes har funnet at de norske barnevernsansatte i liten grad er opptatt av at barnet er minoritetsetnisk, og at de ikke er særlig opptatt av fordelene ved å være tokulturell.

– Det positive og styrken til barna blir litt borte. Disse barna har en annen kulturerfaring og behersker et annet språk. Dette er kvaliteter som ofte anses som en styrke for barn, og de kan være viktig for barnets identitet, understreker Skivenes.

Barnevernet i Norge har få støttepersoner og fosterforeldre med annen etnisk bakgrunn.

Skivenes forteller at barnevernsarbeidere sier de svært gjerne skulle plassert barn hos fosterforeldre med samme etniske bakgrunn, men at dette ikke finnes.

Store forskjeller mellom England og Norge

Skivenes forskningsfunn viser at barnevernet i England og Norge møter minoritetsfamilier på forskjellige måter. Se artikkelen Større krav til foreldra

Felles for begge land er at ansatte i barnevernet opplever kommunikasjonsproblemer i møte med minoritetsfamilier. Det handler om kulturelle og språklige forskjeller som gjør det vanskelig å få til en ordentlig samtale.

– Ofte er det vanskelig å skaffe tolk, og selv med bruk av tolk forsvinner gjerne viktige nyanser på veien, sier Skivenes.  

– Barnevernsarbeiderne bruker derfor lengre tid for å finne ut hva problemene består i, og dette kan resultere i dårligere service for minoritetsbrukere.

– Det er så enkelt som at språkutfordringer gjør at brukerne ikke kan kontakte barnevernet når de trenger det, og brukeren får ikke formidlet sine synspunkter og erfaringer, forklarer Skivenes.

Hun sier at barnevernet trenger mer tid på å behandle slike saker. 

– Generelt kan vi si at minoritetsbefolkningen på grunn av kommunikasjonsproblemene får dårligere tjenester enn befolkningen forøvrig, sier Skivenes.

To strategier på en gang

Ifølge Skivenes er en av hovedutfordringene for barnevernet i Norge knyttet til beslutningspraksis og tidsbruk.

– For familier som er i kontakt med barnevernet er det avgjørende at beslutningene som fattes er gode og riktige. De bør også fattes så raskt som det er forsvarlig. Barnevernet bør fokusere på om hjelpetiltak, i familier hvor barn er i risiko, faktisk virker. De bør også prioritere å sikre en stabil omsorgssituajon for barn som flyttes fra hjemmet, sier Skivenes.

Hun mener barnevernet i utgangspunktet bør jobbe for å få barna tilbake til de biologiske foreldrene så raskt som mulig.

– Samtidig er det klart at mange av disse barna aldri kommer tilbake til de biologiske foreldrene, og da må de få stabile fosterhjem. Det er et kjempeproblem at barn som er i fosterhjem ofte flyttes.

– Internasjonal forskning viser at dette har en rekke negative konsekvenser for barna. I mange tilfeller er det på grensen til omsorgssvikt. Barnevernet og politikerne bør ta dette på alvor og finne ut hva som kan gjøres bedre.

Hun mener en løsning er å lære av USA på dette området.

– Det vil si at når et barn plasseres, så skal det jobbes med to strategier. En som dreier seg om tilbakeføring til biologiske foreldre, og en annen som dreier seg om å plassere barnet permanent, fortrinnsvis adopsjon. Det kan virke selvmotsigende å jobbe for både adopsjon og tilbakeføring, men det er kun strategier for å realisere det overordnede målet, som er å gi barnet en stabil omsorgssituasjon.

– Barnevernet bør ha tidsfrister for hvor lenge det skal jobbes med å få tilbakeført barna til de biologiske foreldrene, sier forskeren.

Les mer:

(Foto: Colourbox.no)
(Foto: Colourbox.no)

Forskningsrådets program Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM) og Fri prosjektstøtte for samfunnsvitenskap (FRISAM)