Vi er skeptiske til folk som ser ut som en juksefant vi tidligere har møtt. (Foto: Nestor Rizhniak/Shutterstock/NTB scanpix)

Vi liker ikke fjes som minner oss om dårlige erfaringer

Eksperiment avslører hvorfor du stoler mer på noen fremmede enn andre.

Vi mennesker er ofte skeptiske til fremmede, og fordommene våre stemmer ikke nødvendigvis så godt overens med virkeligheten.

Samtidig legger vi stadig bort mistanken og våger å ta kontakt med nye mennesker.

Men det er ikke tilfeldig hvem av de fremmede vi stoler på.

Situasjon, stemning og sikkerhet spiller selvsagt inn. Men det er også noe annet. Du er kanskje ikke klar over det selv, men han du har overfor deg minner deg om noen…

Amerikanske psykologer har vist hvordan dette virker gjennom to eksperimenter.

I det første skulle deltakerne spille et spill. De skulle satse penger på en fiktiv motspiller, representert ved et bilde av et ansikt, som så ville firedoble beløpet.

Det var bare én hake ved det hele. Mens noen figurer var programmert til å gi pengene tilbake til spilleren, beholdt andre dem selv.

Hvem kan du stole på?

Dermed kunne spillerne gå glipp av gevinsten.

Men hvem kunne de stole på? Det lærte de seg raskt, og satset etter hvert på figuren som ga mest tilbake.

I neste eksperiment skulle de gjøre den samme øvelsen med nye ansikter.

Det vil si, ikke helt nye ansikter. Forskerne hadde manipulert bildene slik at de lignet litt på de forrige.

Ansiktene var endret så lite at spillerne ikke merket at de lignet. Etterpå sa de til forskerne at de trodde det var bilder av reelle mennesker.

Likevel unngikk deltakerne å samarbeide med fjesene som lignet dem som hadde snytt dem i forrige runde. De ga pengene sine til dem som minnet om de greie.

Hjernen lærer å kjenne igjen

Forskerne målte også hjerneaktiviteten deres mens de spilte. Når den nye figuren lignet på en lurendreier de hadde sett før, var hjernen særlig aktiv i amygdala, et område som er knyttet til følelsesmessig læring.

Dette mener forskerne viser at spillerne har lært seg hvem som ikke er til å stole på og at de henter fram denne kunnskapen når de skal velge seinere. Hvor lenge denne effekten varer, vet ikke forskerne.

Riktignok ble det ikke slik hjerneaktivitet når spilleren stolte på figuren. Da var det et annet hjerneområde som jobbet.

Som vanlig er det begrenset hva de psykologiske eksperimentene kan fortelle om den virkelige verden. Å putte 91 deltakere i et laboratorium og la dem satse pengene sine på et datamanipulert ansikt er ikke det samme som å ta inn hele situasjonen i et menneskelig møte.

Bruker erfaringen

Tidligere har forskning vist at vi lar utseende gå foran rykte når vi skal plassere finansene våre. Vi er mer tilbøyelige til å investere hos en med et typisk tillitsfullt ansikt – selv om vi har negativ informasjon om vedkommendes rykte.

Det kan minne om de tvilsomme teoriene til italienske Cesare Lombroso, som på 1800-tallet mente at man kunne se det på folk om de var kriminelle. Eller moderne studier som tyder på at folk flest bedømmer noen som mer tillitvekkende enn andre bare ved å kaste et blikk på dem. Men det dreier seg mest om hvorvidt de smiler eller ikke.

Det nye eksperimentet viser derimot at fordommer også handler om erfaring. Tror hjernen vår. For den stakkaren som tilfeldigvis ligner på noen som har lurt oss før, kan vise seg å være til å stole på.

Referanse:

Oriel FeldmanHall mfl: Stimulus generalization as a mechanism for learning to trust. Proceedings of the National Academy of Sciences, 115 (7), online 29. januar 2018. Doi: 10.1073/pnas.1715227115.

Powered by Labrador CMS