Soppen Ophiocordyceps unilateralis er ikke til å spøke med, ifølge ei pressemelding fra University of Chicago. For thailandske stokkmaur er en infeksjon av uhumskhetene ensbetydende med den sikre død.

Og den døden kommer til å finne sted på et skyggefullt og fuktig sted, under et blad nær skogbunnen. Det sørger den utspekulerte soppen for.

O. unilateralis infiserer nemlig ikke bare kroppen til den stakkars mauren. Den tar også over kontrollen i maurhjernen, og tvinger krypet til å vende følehornene mot et mer soppvennlig sted.

Før mauren dør, begynner den å vandre vekk fra maurtua oppe i trekronene. Den trasker nedover stammen, og sikter seg inn på bladene til små planter på skogbunnen.

På undersida av ett av bladene, hogger mauren de sterke kjevene sine inn i plantevevet og klyper seg fast. Så dør den.

Ufattelig presist

Forskerne har lenge visst om soppens noe ufine behandling av sine ofre. Men en ny undersøkelse har vist hvor forbløffende god kontroll parasitten har over den dødsdømte mauren.

De infiserte insektene velger nesten uten unntak blader som vokser 25 centimeter over bakken, som oftest på den nordvestlige siden av planten. Forskerne fant ut at både temperaturen, fuktigheten og lyset der maurene stopper, er optimale for soppen.

Dersom forskerne flyttet bladet lengre opp eller lengre ned, klarte ikke soppen å vokse slik den skulle.

- Soppen manipulerer presist den infiserte mauren til å dø der parasitten ønsker å være, ved å få mauren til å gå et langt stykke den siste timen av livet sitt, sier forsker David P. Hughes fra Harvard University, som innrømmer at forskerne enda ikke har den fjerneste anelse om hvordan soppen klarer det makabre kunststykket.

Forvandlet til sukker

Når den stakkars mauren til slutt kaster inn håndkleet, lever soppen lykkelig videre.

Med sitt nye hjem trygt installert i det perfekte nabolaget, setter parasitten i gang med å forvandle innsida av mauren til deilig sukker.

Slik har den noe å leve av mens den vokser seg større, og kan begynne å lage fruktlegemer som snart skal drysse livsfarlige sporer ned over nye maur. Men musklene i den døde maurens kjever får være intakte, så kroppen blir sittende på riktig sted.

Soppen lar også skallet utenpå maurkroppen bestå. Den tetter til og med igjen sprekker og hull, slik at det beskyttende skallet forblir en fin festning. Dermed blir det lettere å holde andre sopper og mikrober ute.

Etter noen dager begynner et langt fruktlegeme å gro ut av nakken på mauren. Og ei uke eller to senere regner det med ørsmå sporer som kan kapre nye intetanende insektkropper på vei igjennom skogen.

Og maurene? De har ikke stort å forsvare seg med, selv om forskerne har mistanke om at tua i tretoppene kan være en måte å holde seg unna smitten på. Det kan også se ut som om maurene legger veien godt utenom infiserte blader.

…

Det ville vel kanskje noen og hver gjort, om man ble konfrontert med en dævv artsfrende hengende opp ned med ei mystisk stang stikkende ut av nakken.

Ikke for det.

Man kan selvfølgelig spekulere på om en lignende sopp kanskje kan ha infisert menneskehjernen. Men i stedet for å forvandle mennesket til sukker, tvinger soppen den viljeløse kroppen ned på kiosken etter noen kilo sjokolade…

Referanse:

Sandra B. Andersen et. al., The Life of a Dead Ant: The Expression of an Adaptive Extended Phenotype, The American Naturalist, september 2009.