Farmasøyt og stipendiat Gro Dahlseng Håkonsen disputerte for sin doktorgrad i desember 2007 med et forskningsprosjekt som evaluerer smertebehandling av kreftpasienter.

Hun ble dermed også den første med doktorgrad fra klinisk farmasi, et fagfelt som er under oppbygging ved Institutt for Farmasi ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø.

Studien har gått ut på å utvikle en bedre metode enn det man hittil har hatt, for å kunne fastslå om en kreftpasient får riktig behandling for sine smerter.

– Da jeg gikk inn i disse problemstillingene, spurte jeg om det finnes noen gode metoder for å finne ut om en pasient får optimal smertebehandling, forteller dr.philos. Gro Håkonsen.

– Det er gjennom årene utviklet ulike verktøy som dreier seg om smerter og smertebehandling, men samtlige hadde på en eller annen måte mangler eller var ikke tilstrekkelig kvalitetssikret.

Kan vurdere smertebehandling

Doktorgradsarbeidet dreide seg hovedsakelig om å utvikle og kvalitetssikre verktøyet slik at det kan brukes i forskningsprosjekter.

Evalueringsverktøyet hun har utviklet er ennå ikke tatt i bruk i klinisk praksis, men i doktoravhandlingen er det omtalt flere muligheter for å videreutvikle verktøyet. Blant annet er det tanker om å inkludere en smertevurderingsskala i verktøyet.

Håkonsen har også tanker om hvordan verktøyet kan utvikles til en enklere utgave som kan brukes i rutineundersøkelser, for å vurdere behandlingen generelt ved institusjonen eller behandlingen som gis til enkeltpasienter.

Det spesielle med verktøyet er at kriteriene for god medisinering mot vanlige kreftsmerter er innbakt i selve verktøyet. Dermed kan det være egnet til å evaluere relativt enkel smertebehandling, noe de aller fleste pasientene vil kunne dra nytte av.

Verktøyet er derimot ikke egnet til å evaluere behandlingen av et lite antall ”problempasienter”, der standard behandling har vært utprøvd, men dessverre har vist seg å være ineffektiv.

Idé fra Skottland

Allerede i 1986 utarbeidet WHO retningslinjer for god smertebehandling hos kreftpasienter. Disse retningslinjene ble noe revidert i 1996 som følge av økt kunnskap på området.

Med utgangspunkt i disse retningslinjene har Gro Håkonsen utarbeidet en sjekkliste som vil kunne gi informasjon om en pasient får riktig smertebehandling.

Ideen til evalueringsverktøyet fikk hun fra Skottland, hvor et liknende skjema var utarbeidet for å måle kvaliteten av legemiddelbruk innen hjertesvikt.

Dette vurderingsverktøyet for medisinering av kreftsmerter kalles MAT-CP (Medication Assessment Tool for Cancer Pain management), og er et skjema som består av et antall kriterier basert på det som i dag ansees som optimal smertebehandling.

Måler samsvar med retningslinjene

Verktøyet skal gi et mål på kvaliteten av legemiddelbehandlingen sett i forhold til aksepterte kliniske retningslinjer og terapianbefalinger.

Resultatet av evalueringen uttrykkes som prosentvis samsvar med retningslinjene, og forbedringspotensialet vil være størst på punkter der samsvaret med retningslinjene er dårligst.

– Hensikten med MAT-CP er å etablere gode og anbefalte standarder for behandling av kreftsmerter for slik å bidra til kontinuerlig kvalitetssikring og forbedring av behandlingen av kreftsmerter, forteller Håkonsen.

Foreløpig har verktøyet vært i en utprøvingsfase og det vil fortsatt trenge forskningsmessig oppfølging slik at man kan være sikrere på at verktøyet virkelig fanger opp de forholdene det er ment for.

Underveis i prosessen er det naturlig at de resultatene man kommer fram til, blir formidlet videre til helsepersonell og behandlingsteam.

Forskjeller fra Norge til Skottland

– Under den første utprøvingen av evalueringsverktøyet, noe som involverte rundt 300 kreftpasienter i Skottland og Norge, fant vi at samsvaret mellom smertelindrende praksis og de gjeldende retningslinjer for smertebehandling i Skottland lå på 75 prosent, mens samsvaret i Norge bare var 61 prosent, forteller Håkonsen.

– Det ble også funnet forskjeller i graden av god smertebehandling mellom ulike pasientgrupper.

– Pasienter på hospice fikk best smertebehandling (79 prosent). På sykehus var samsvaret mellom behandlingspraksis og retningslinjene på 65 prosent, mens samsvaret for polikliniske pasienter bare var på 56 prosent, sier Håkonsen.

Hun legger til at denne tilsynelatende forskjellen bør undersøkes nærmere.

– Min studie ikke var spesielt designet for å kunne sammenligne disse gruppene. Derfor kan jeg ikke med noen stor sikkerhet kan si at ”slik er det”, understreker Gro Håkonsen.

Lenker:

Med hjerte for farmasi