Vi må bli bedre til å hjelpe ekstremister tilbake i samfunnet, mener danske forskere.  (Illustrasjonsfoto: Jaromir Chalabala/Shutterstock/NTB scanpix.)
Vi må bli bedre til å hjelpe ekstremister tilbake i samfunnet, mener danske forskere. (Illustrasjonsfoto: Jaromir Chalabala/Shutterstock/NTB scanpix.)

Slik får vi ekstremister inn på rett spor

Det er ikke ideologien som står i veien for at en ekstremist kan komme tilbake til samfunnet.

Publisert

Det er ofte utbrenthet, lengselen etter et normalt liv eller en kjæreste utenfor ekstremistmiljøet som kan motivere en islamist, nynazist eller gjengmedlem til å løsrive seg fra miljøet de er i.

Det forteller Tina Wilchen Christensen. Hun forsvarte nylig doktorgraden sin om såkalte exitprogrammer for tidligere høyreekstremister, ved Roskilde Universitet i Danmark.

– Det er aldri sånn at folk sitter hjemme og blir overbevist om en ideologi. For mange begynner det med noen fester, øl og gode venner. De aller fleste deltar først i gruppen og utvikler deretter ideologien når de har blitt glad i felleskapet.

Exitprogram kan hjelpe alle typer

Christensen har gjort studier i den svenske organisasjonen EXIT som i mer enn 20 år har hjulpet unge og eldre med å komme seg ut av høyreekstreme miljøer.

Hun har undersøkt hva slags hjelp og metoder som virker best i praksis.

– EXIT er et selvhjelpsprogram som hjelper disse personene med å utvikle nye interesser og bidrar til å gi dem en ny selvoppfatning. Programmet hjelper dem også med verktøy til nye måter å være å agere på, sier hun.

Fellesskap betyr mest

Fordi ideologien i bunn og grunn betyr mindre enn fellesskapet for folk som er med i ekstremistiske grupper, spiller ideologi også bare en liten rolle i EXIT-programmet.

Derfor er det gruppedynamiske mønstre som skal brytes først. Så smuldrer ideologien som regel bort av seg selv etter hvert, ifølge Christensen.

Hun forteller om en jente hun møtte gjennom EXIT:

– Hun hadde av sosiale grunner forlatt gruppen sin. Men hun elsket den nazistiske ideologien og syntes at den hadde en enorm forklaringskraft.

– Via programmet kom hun til å arbeide med en svart mann. Hun opplevde at hun ikke var ham overlegen på noen måte fordi hun var åpenbart dårligere til arbeidet de gjorde enn ham. Hvordan forklarer jeg dette, tenkte hun. Sakte men sikkert begynte ideologien hennes å gå i oppløsning, forteller ekstremistforskeren.

I Danmark er det ofte politiet som står for exitprogrammene, men i Sverige er det mennesker som selv har en fortid som radikaliserte, som er mentorer.

De kan være med på å identifisere usunne atferdsmønstre hos deltakere i programmet, men også være med å støtte dem når usikkerheten melder seg.

– Det er stigmatiserende og skamfullt å ha en fortid som ekstremist. Prøv for eksempel å fortelle folk på fest at du er tidligere nazist, så skal du nok se at stemningen forandrer seg rimelig raskt, sier Christensen.

Nye normer skal læres

Atferden som tidligere ekstremister må avlære, er for de fleste av dem preget av vold, trusler, sanksjoner og sjikane.

Som nynazist har du lært helt bestemte normer og måter å oppføre deg på. Du tror kanskje fullt og fast på at du er biologisk smartere og sterkere enn ikke-hvite og du kjenner på det å være ekstremt aggressiv mot andre mennesker.

Det kommer du ikke særlig langt med i verden utenfor.

Det kan være vanskelig for personer som har dette innarbeidet at det ikke hjelper å true og at de ikke kommer noen vei med å være voldelig mot saksbehandleren sin i kommunen, ifølge Christensen.

– Men hva skal de gjøre i stedet? Hvilke andre former for handlinger skal de bruke?

På bakgrunn av erfaringene hun har fra det svenske exitprogrammet, peker hun på særlig fire ting som er viktig for å hjelpe en som har vært i et ekstremistisk miljø:

Programmet må:

  • Gi en fordomsfri mottakelse av eksmedlemmet
  • Være en mulighet for deltakelse i nye fellesskap
  • Vise fram nye og alternative måter å oppføre seg på
  • Gi hjelp til å bli bevisst sine egne atferdsmønstre
  • Bygge opp en tillitsfull relasjon mellom deltakeren og mentoren eller den som hjelper

– Må prioritere området

Tina Wilchen Christensen har kommet så tett på deltakerne i et exitprogram at hun kan beskrive hvordan de tenker.

I Danmark er det ellers knapt nok kartlagt hva slags metoder exit-innsatsene bruker. Feltet mangler også dyptgående forskning på hva programmene har av betydning for eks-medlemmene i en gruppe.

Line Lerche Mørck som er lektor i pedagogisk psykologi, har selv jobbet med tidligere gjengmedlemmer og hvordan de har forlatt gruppene.

Det mangler evaluering av ordningene, påpeker hun.

Tore Bjørgo, professor ved Politihøgskolen etterlyser et bedre tilbud av exitprogrammer i Norge, i en artikkel i Morgenbladet før jul i fjor.

Han viser for eksempel til et exitprogram i Århus som retter seg spesielt mot militante islamister og hjemvendte fremmedkrigere.

Det finnes spredte initiativer også i Norge, men andre land ligger lenger framme, ifølge Bjørgo.

Fremtiden byr på flere ekstremister

Både Line Lerche Mørck og Tina Wilchen Christensen mener det bør legges inn en større forskningsinnsats i å finne ut hva som virker og hva som ikke virker i programmene.

De taler for at innsatsen bør begynne med en gang og begrunner det med at vi i fremtiden vil få mer polarisering, flere konflikter og dermed flere ekstremistiske grupper.

Islamistiske miljøer vokser fram i forbindelse med konflikten i Midtøsten, men flere høyreekstremistiske grupper kan også begynne å gro frem i kjølvannet av flyktningkrisen.

– Nå blir stadig flere radikalisert, både høyreekstremister og islamistiske ekstremister. Når de på et tidspunkt forlater gruppene sine kommer det til å bety mye for oss alle at vi har noen vellykkede exitprogrammer som kan få dem tilbake til samfunnet, sier Mørck.

Christensen mener at vi også bør lære mer om hvilke metoder som virker og hvorfor, og se på innholdet i exitprogrammene. Observasjonene hun har gjort i det svenske programmet kan brukes ved alle former for exit fra en ekstremistisk gruppe.

– Om en person er radikalisert islamist eller nazist er likegyldig. Veldig mange av de psykologiske prosessene som et gruppemedlem gjennomgår, er de samme. Det er ikke ideologien som er problemet, sier Christensen.

Referanse:

Christensens PhD-avhandling: A question of participation – Disengagment from the extremist right. A case study from Sweden. [pdf.]

© Videnskab.dk.