I den pågående debatten om oppvoksende generasjoners forhold til Tyskland trekkes ofte skoleeturene til Polen og Tyskland i regi av Hvite Busser til Auschwitz og Aktive Fredsreiser inn som argument.

Noen hevder at de skader interessen for Tyskland og tysk kultur, fordi de massive inntrykkene ungdommene kommer hjem med domineres av sterke bilder og fortellinger om ondskap, død og masseutryddelse, og at dette blir nærmest det eneste de assosierer med fortidens, og muligens også med nåtidens Tyskland.

Andre hevder at disse turene er viktige innføringsritualer i den felles europeiske historien og minnekulturen som knytter dem til en fortid som ikke bare angår noen nasjoner, men hele Europa.

Bedre balanse mellom fortid og nåtid

Turene blir fremhevet som dannelsesreiser som både gir historisk kunnskap, men også innblikk i det moderne tyske samfunn. Dette siste leddet er ett av flere mangler ved opplegget for disse turene. 

Jeg tror ikke på den pedagogiske verdien av å bombardere unge sinn med sterke følelsesinntrykk gang på gang. Jeg tror ikke verken den historiske innsikten eller den moralske refleksjonsevnen øker proporsjonalt med antall dødsleirer som besøkes. 

Det betyr ikke at jeg er imot disse reisene, men at jeg stiller meg kritisk til måten de blir gjennomført på, og ville foretrekke en bedre balanse mellom fortid og nåtid, og mellom den emosjonelle opplevelsen, kunnskapsformidling og refleksjon.

Auschwitz er i dag kanskje det beste dokumentasjonsstedet for den som vil sette seg inn i nazistenes masseutryddelsespolitikk. Her ble også de aller fleste deporterte jødene fra Norge myrdet. De norske politiske fangenes historie kan relateres sterkest til Sachsenhausen, og derfor er et besøk dit også viktig. Flere besøk enn disse to ser jeg ikke behovet for innenfor rammen av en slik tur.

Også på norsk jord

Like viktig som å dra til disse to stedene for norske ungdommer, er det at de også får en grundig orientering om hvilken skjebne de norske jødene fikk som følge av at også Norge ble okkupert av den nazistiske stat.

De bør få vite hvilken rolle de ulike tyske og norske aktørene spilte i beslutnings- og gjennomføringsfasen av arrestasjonene og deportasjonene, og hvilke forhold som førte til at mange også klarte å flykte eller ble reddet av gode hjelpere. 

Massemordpolitikken hadde mange andre ofre enn jødene, også på norsk jord. For den som vil sette seg inn i okkupasjonsregimets overgrep, kan Falstadsenteret, Arkivet i Kristiansand, Telavågmuseet og Holocaustsenteret på Bygdøy være gode utgangspunkt. Statsterror mot sivilbefolkning i form av tortur, henrettelser, slavearbeid og deportasjoner rammet både nordmenn – etnisk norske og jødiske, og jødiske flyktninger.

De mange slaviske krigsfangene som ble drept eller omkom under slavearbeid i Norge er også en svært viktig del av historien om krig og okkupasjon. Det er viktig å synliggjøre at Norge var og er en del av Europa – og at ikke europeisk krigs- og folkemordhistorie er noe som må eller bare kan oppsøkes utenfor landets grenser.

Mer kunnskap om bearbeiding og forebygging

I det siste har flere skoleklasser begynt å organisere turer på egen hånd, fordi de ønsker et bedre pedagogisk og et bredere faglig opplegg enn det turoperatørene tilbyr. Erfaringen mange gjør seg, at slike dannelsesreiser da kan gi enda større lærings- og opplevelsesutbytte, også med tanke på å vekke interessen for Tyskland og Europa.

Jeg har selv tre barn, og har reist på en klassetur med en av dem, sammen med Hvite Busser. Vi var som foreldre aktivt med i arbeidet i forkant med opplegget og endret det på noen vesentlige punkter. Isteden for å besøke 4 konsentrasjonsleire og bruke fritid bare på shopping, la vi inn flere elementer av byvandring og foredrag. I Krakow besøkte vi den jødiske bydelen hvor jødisk kulturhistorie formidles. I Berlin tematiserte vi hvordan Tyskland har bearbeidet sin nazistiske fortid og bygget en stabil politisk kultur basert på demokratiske og humanistiske verdier. 

Kunnskapen om barbari, sivilisasjonssammenbrudd og folkemord er viktig, men kanskje enda viktigere er det å gi ungdommen innsikt i hvordan det har vært og hvordan det kan arbeides for å skape betingelser for å unngå slike tilstander. Dette er krevende både faglig og pedagogisk, og så langt jeg kan se av opplegget for disse turene har dette ikke vært høyt prioritert.

Jødisk kulturhistorie og gjenoppbygging

Min konklusjon er at dannelsesreiser for ungdom til kontinentet absolutt ikke bør opphøre, men at de etablerte reisearrangører bør oppgradere tilbudet sitt og helst få konkurranse fra flere hold. Holocaust og 2. verdenskrig står selvsagt helt sentralt og skal gjøre det i historieformidlingen, men en reise til Krakow bør ikke bare handle om folkemordet på jødene og ende med en minnestund foran krematoriene.

Den som reiser bør også komme hjem med konkret kunnskap om jødenes århundrelange historie og kulturbidrag til den sentraleuropeiske kultur.

Den som reiser på skoletur til Polen og Tyskland bør komme hjem med kunnskap om krig, okkupasjon og genocid, men også om gjenoppbyggingen av et demokratisk, humanistisk og rettstatlig Europa etter annen verdenskrig.