Hvorfor blir det mer skog og høyere skoggrense? Mindre beiting og hogst er viktigste forklaring, mens varmere klima har betydd lite de siste 50 åra, ifølge norske skogforskere.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Thomas Fearnley: Labrofossen ved Kongsberg. Lillehammer kunstmuseum. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons.))
– “..enn om vi klædde fjellet?” sagde eneren til furuen på den annen side. ”Skulde det vere nogen, måtte det vel blive oss”, sagde furuen; den tok sig i skegget og så bortover til bjørken: ”hvad mener du?”
Slik åpner Bjørnstjerne Bjørnson sin fortelling fra 1859 om plassgutten Arne Kampen.
Over 150 år seinere har Anders Bryn fra Institutt for skog og landskap på Ås funnet ut hvorfor gran, furu og bjørk nå erobrer nytt land der ”nordenvinden hadde lagt inn gjennom stupet og skrek i kløftene; det bare fjell hang tungt utover og frøs”.
Og svaret blåser ikke i varmere vinder. Klimaendringene de siste 50 åra svarer bare for noen få prosent av skogteppet som brer seg over Bjørnsons frysende snaufjell, ifølge Bryn.
Norge 1850
Skal vi til røttene av hva som skjer, må vi tilbake til det norske landskapet som Bjørnson diktet Arne Kampen inn i.
Midt på 1800-tallet beitet langt flere geiter, hester og kyr i fjellbygdene enn i dag. De holdt småskogen nede. Ljåen gikk over slåtteteigene, og bjørkeløv ble sanket som vinterfôr.
Økseblader flenget inn i saftige stammer. Grankjemper falt, ble kvistet og barket til tømmer for skigarder og hus til en raskt voksende befolkning.
Tjærekoking, kullmiler for jernutvinning og innkoking av melk til ysting krevde mer brenne enn skogen kunne gi.
Øde beitemarker
For 40 år siden var landskapet rundt Venåssætra helt åpent, med grasrik beitemark. Nå tar einer, vier, furu, gran og bjørk over landskapet. (Foto: Anders Bryn)
I Venabygd var det rundt 50 setre og mange tusen geiter på den tida da Bjørnson skrev ”Arne”. Bygda ligger i en sidedal til Gudbrandsdalen, rett nord for Ringebu.
I dag er det bare én seter i drift. Selv om antall sauer har økt, er beitesesongen mye kortere enn før.
Nå beiter sauene også stort sett lenger inn i fjellet. Dermed klarer de ikke å holde skogen unna seterområdene.
Skogen i Venabygd ble grundig kartlagt av Anders Bryn ved Norsk institutt for skog og landskap. Spørsmålet han ville ha svar på, var: Hvor mye av gjengroingen i området skyldes endringer i klimaet, og hvor mye skyldes at folk hogger mindre trær og færre dyr beiter i utmarka?
1959 og 2001
Bryn hadde ingen data fra Bjørnsons tid. Men han kunne bruke kart over vegetasjonen fra 1959 og 2001. Sammen med nyere flyfoto og studier i felten var disse kartene et godt grunnlag.
Annonse
I Venabygd er det også en værstasjon. Den ga Bryn nødvendige klimadata, men ikke langt nok tilbake. Heldigvis fantes det en annen og eldre værstasjon på Fokstua, der klimaet er nesten helt likt.
Bryn kunne også se hvordan klimaendringer påvirket høydetilveksten til grantrær. Jo mer grana hadde vokst, desto varmere var dette vekståret.
Villmarkskart og klimakart
Ut fra disse opplysningene laget han to kart. Det ene kartet viste hvordan skogen ville bre seg hvis alle mennesker og husdyr dro fra Venabygd, og naturen fikk dalføret tilbake.
Det andre kartet brukte data fra IPPCs klimapanel til å modellere hvordan klimaendringene alene vil endre landskapet. Hvilket kart stemte best med terrenget?
Trærne tar skogen tilbake
Slik ser kulturlandskapet i Gudbrandsdalen ut i dag, med gardsdrift. (Foto: Anders Bryn)
Endringene fra 1959 til 2001 viste seg å stemme mye bedre med villmarkskartet enn klimakartet. Konklusjonen var klar: Mer enn ni tideler av gjengroingen med skog skyldes endret bruk av utmarka.
Tregrensen har steget, ikke først og fremst fordi klimaet blir varmere, men fordi flittige muler ikke lenger napper småskudd fra setervollene.
Og mesteparten av gjengroingen har skjedd godt under den klimatiske skoggrensa, viser kartleggingen til Bryn.
Med andre ord: Da bonden la øksa ned, tok trærne skogen sin tilbake.
Slik ville samme område i Gudbrandsdalen som på bildet over se ut hvis de fleste setrene og gårdene ble lagt øde. (Foto: Anders Bryn. Fotomanipulering: Jon Skille Amundsen)
Annonse
Tre modeller
Den store kartleggingen av Venabygd ble publisert i 2008. I februar i år publiserte Bryn sammen med Lars Østbye Hemsing en ny studie. Den bekrefter at ny skog skyldes endret bruk av utmark, denne gangen i området rundt Beitostølen.
Her bruker forskerne flere metoder for å lage framtidas villmarkskart. En metode bruker godt faglig skjønn, en annen er datametoden fra 2008 og en tredje er en mer avansert statistisk metode som anbefales av dagens fremste forskere innen økologisk modellering.
Alle tre metoder gir omtrent samme resultat: Skogen er på vei mot villmarkskartet. Dette bekrefter at landskapene nå gror igjen.
Samtidig viser kartene at klimaendringene det siste tiåret har påskyndet skogveksten noe. Men det er ennå langt igjen før klimaendringene blir viktige for skogveksten. Dette styrker konklusjonen fra 2008.
Raskere endring i lavlandet
- Dette er spennende lesning og solid forskning, bekrefter Jonas Karstensen, stipendiat ved CICERO, Senter for klimaforskning.
- En av de store usikkerhetene ligger nok i hvor mye klimaendringer vil påvirke tregrensen, forteller Karstensen.
Når det blir varmere, kan trær vokse høyere opp på fjellet. Men der er veksten også langsommere.
- Det betyr at virkningen av klimaendringer først vil synes etter lang tid i fjellet, sier Karstensen.
- I lavlandet er derimot jordsmonnet bedre og temperaturen høyere, slik at vi stort sett vil se resultatene av endringer raskere her.
- Det vil for eksempel kunne gi oss mer kontinental skog, med løvtrær. I tida framover vil vi nok se en samlet effekt av både endret landbruk og klimaendringer, sier Karstensen.
Annonse
Mer skog i framtida
Anders Bryn. (Foto: Norsk institutt for skog og landskap.)
Anders Bryn ved Norsk institutt for skog og landskap har også publisert enda en studie i april i år, sammen med flere kolleger fra Norge og Peru. Den viser at hvis Norge ble lagt øde, og naturen fikk utfolde seg fritt, ville skogen lukke seg rundt nesten en sjettedel av dagens landskaper.
Og dette er ikke bare et tankeeksperiment. Naturen tok sitt i Venabygd og resten av landet, da Pesten la sin svarte kappe over folket i 1349.
Fortsatt kan navnet Ødegård minne oss om hvordan sterke røtter sugde seg ned i fet akerjord, skjøt skudd og snodde seg inn mot råtnende tømmer, inntil gamle tun lå glemt under granas tunge skygge.
Kultur, ikke natur
Anders Bryn og Lars Østbye Hemsing har sendt inn enda en artikkel om gjengroing. Den bekrefter de tidligere resultatene. Men artikkelen viser også at det kan bli mer gjengroing noen steder i Norge enn andre.
Nye studier fra Vik i Sogn og Fjordane, Beitostølen i Oppland og Hadsel i Vesterålen viser at over halvparten av landskapene i Norge ville sett annerledes ut uten oss og husdyra våre.
De norske landskapene vi viser fram i turistbrosjyrene, og elsker å ferdes i, er ikke uberørt natur. De er for en stor del kultur. Og det er opp til oss om vi fortsatt vil ha dem slik.
Anders Bryn & Lars Østbye Hemsing: The human nature: Impacts of human land-use on the vegetation mantle in three rural landscapes of Norway, International Journal of Biodiversity Science, Ecosystem Services & Management. (Innsendt og revidert)
