Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Korallarten Leiopathes, en svartkorall, kan bli over 4.000 år gammel, ifølge en ny undersøkelse. Det betyr at korallen vokser mye saktere enn tidligere dateringsteknikker har vist.
Eksemplarene som er undersøkt er funnet utenfor Hawaii, på over 360 meters dyp. Bildet av utbredelsen er ikke helt klart, men arten finnes i alle fall i Atlanterhavet og Stillehavet.
Den ekstreme alderen og treige veksten, kombinert med den store biodiversiteten i områder rundt dyphavskoraller, setter fokus på behovet for å beskytte korallrevene mot enda mer skade, for eksempel fra bunntråling.
- Med så sen vekst kan menneskelig aktivitet potensielt utrydde korallene før de rekker å reagere, sier studiens hovedforfatter Brendan Roark til tidsskriftet Nature.
Han hører til ved Texas A&M University i byen College Station.
Usikkerhet
Samtidig er det er en viss usikkerhet knyttet til å bestemme alderen på koraller. Metodene som er tatt i bruk i dette tilfellet, er radiokarbondatering og telling av vekstringer. Studien følger opp en diskusjon som har gått en stund.
I 2006 offentliggjorde Roark, som den gang jobbet ved Stanford University i California, en undersøkelse som viste at levende kolonier av dyphavskorallen Gerardia kunne være mer enn 2.700 år gamle.
Tidligere hadde en undersøkelse av Richard Grigg ved University of Hawaii beregnet at den samme korallarten ble rundt 70 år gammel.
Uenigheten kretset stort sett rundt hvor karbonet i korallene kommer fra, og det er dette Roark mener å ha avklart med den nye undersøkelsen.
Dødt skjelett
Koralldyr, eller den levende delen av korallen, har et kalkholdig ytre skjelett. De lever og vokser ved hjelp av polypper som skiller ut kalk. Slik dannes et hardt og forgrenet kalkskjelett.
De levende koralldyrene sitter i tuppene av dette skjelettet, bare i de ytterste 10-20 centimeter av korallkoloniene.
Resten av korallen er et nakent og dødt korallskjelett.
Når koralldyrene danner sitt skjelett, bruker de karbon som kommer fra maten de spiser. Griggs tidligere kritikk mot Roark gikk ut på at korallene kanskje fikk i seg karbon fra havbunnen som var eldre enn korallene selv, og påvirket dateringen.
Frisk karbon
For å undersøke dette har Roark og kollegaene nå gjort analyser av de få ytterste millimeterene med nylig avsatt skjelett fra korallene Gerardia og Leiopathes.
Dette har de sammenlignet med nivået av karbon-14 i vannet omkring, og hos koraller på grunt vann. Konklusjonen er at det organiske karbonet korallene får i seg, er friskt karbon som raskt faller fra overflaten til dypet.
Annonse
Pål Buhl Mortensen ved Havforskningsinstituttet stiller seg undrende til hvordan korallene eventuelt skulle få i seg gammelt karbon.
- Jeg lurer på hvilken fødekilde det skulle være. De fleste korallene spiser små dyreplankton og levende partikler, men også noe nedfall fra overflateproduksjon med nedbrutt planteplankton, sier han.
- De spiser også litt materiale fra bunnen som blir virvlet opp, men det er det organiske innholdet som blir brukt til mat, så jeg ser ikke for meg at det skal være noe gammelt karbon her, sier Buhl Mortensen.
Brukbart
Han forteller at andre studier har vist at radiokarbondatering er brukbart for koraller, men at det er visse problemer med metoden også. Den norske forskeren understreker at han ikke har nok kunnskap om den spesifikke metoden som er benyttet i dette tilfellet.
Ifølge studien til Roark og kollegaene er Gerardia 2.742 år gammel, mens Leiopathes er hele 4.265 år gammel. Grigg er imidlertid ikke fornøyd:
- Konklusjonene er ekstremt fargede om ikke direkte gale. Studiens forfatter har kanskje analysert noen levende kvister og noen veldig gamle døde koraller, men analysen har smak av øko-ekstremisme, sier Grigg til tidsskriftet Nature.
Andre forskere beskriver den nye dateringen som et godt stykke arbeid, inkludert marinbiologen Murray Roberts ved Scottish Association for Marine Science i Storbritannia.
- Dette er et godt stykke arbeid som sier mye om livet til disse korallene, sier han til Nature.
Industri
Buhl Mortensen ved Havforskningsinstituttet forteller at Grigg på sin side har jobbet for korallhøstingsindustrien og myndighetene på Hawaii.
- Dette er industri på Hawaii. Da man fant ut at rødkoraller var utrydningstrua i Middelhavet, ble markedet godt for rødkoraller fra Hawaii. Smykkeindustrien tok i bruk både bemannede og ubemannede ubåter. Myndighetene regulerte industrien og satte i gang undersøkelser. Grigg konkluderte med at det var bærekraftig med fangst, forteller Buhl Mortensen.
Annonse
- I dette tilfellet er det snakk om andre arter, men Gerardia blir også brukt i smykkeindustrien, sier han.
Buhl Mortensen forklarer også at det kan være problematisk å benytte vekstringer for å beregne alderen på enkelte koraller.
- De fleste koraller setter årlige vekstringer, men så setter de også hyppigere ringer som kan gjøre det litt vanskelig å telle. Korallene som vokser riktig langsomt har også veldig tett med ringer, så det kan være vanskelig å skille ringene hos noen arter, sier han.
Verifiserte
Buhl Mortensen har selv brukt radiokarbondatering for å beregne alderen på norske dyphavskoraller, og forteller at han har verifisert dette med uran/thorium-isotoper, noe som ikke er gjort i studien til Roark.
- Det er viktig at man undersøker dette med flere metoder, sier han.
- Jeg har sjøl vært borti at folk har overestimert alderen på våre norske koraller, for eksempel var det antatt at de største eksemplarene av sjøtreet var et par tusen år gamle. Det sto sort på hvitt, men når jeg etterlyste belegg for det, hadde ikke forskerne det, forteller Buhl Mortensen.
Norske dyphavskoraller kan bli fra 100-500 år gamle.
- Og den revbyggende korallen Lophelia pertusa bygger rev som er opp til 9 500 år gamle i våre farvann, men de levende delene av korallene på slike rev er ikke eldre enn ca 50 år, forklarer han.