I et laboratorium ved Universitet i Turku i Finland, har trettifire ungdommer i høst latt hjernen bli skannet mens de har kjørt bilrace.

I dataspillet på lerretet foran dem, har målet vært å vinne. Farten er satt. Testpersonene har kun en start- og stopp-knapp de kan bruke. Utfordringen er at de skal gjennom tjue lyskryss, og får gult lys i hvert kryss. Skanneren registrerer all aktivitet i de unge hjernene.

Stopper de, eller tar de sjansen?

Ny kunnskap om ungdomshjernen

Seniorforsker Dagfinn Moe ved SINTEF har i årevis forsket på unge bilførere, og prøvd å finne forklaringer på ungdommenes risikoatferd – et felt som involverer flere fagdisipliner med psykologi, nevrobiologi og sosiokulturelle forhold.

I Finland ble forskningsdirektør Sami Myntinnen i det finske vegvesenet interessert i å gjøre en studie basert på ny kunnskap om ungdomshjernen.

Som sin norske kollega lurte han på hva det kunne bety å forstå og påvirke disse risikotakerne. De fikk også koblet på Statens vegvesen i Norge i prosjektet.

Målet var å se på hvordan unge bilførere håndterte en spesiell problematikk på veien, hvilke løsninger de valgte – og hvordan hjerneaktiviteten var når beslutningene ble tatt.

Gutter med høy risiko

I mange år har tørre fakta vist at ungdom er overrepresentert i trafikkulykker og at unge menn i alderen 18-24 år, har den høyeste risikoen.

Da forskerne skulle plukke ut testpersoner, var det viktig å få med ungdom med ulik grad av risikotaking. Via psykologiske tester og undersøkelser knyttet til atferd, fant de frem til 17 risikovillige og 17 ikke-risikovillige ungdommer.

–Det tok cirka fem minutter å kjøre strekningen i dataspillet, forteller Moe,

Og i hvert kryss måtte føreren gjøre en vurdering. Kjørte han på gult og kolliderte, måtte han vente seks sekunder. Om han stoppet og ventet på grønt, tok det tre. Men aller raskest gikk det selvfølgelig om han kjørte på gult uten å kollidere.

Hjernen aktiveres

SINTEF-forskeren forteller at styremekanismene som danner grunnlag for en beslutning, ligger i den delen av hjernen som kalles frontallappen.

Før vi tar en avgjørelse, henter vi inn data fra omgivelsene våre. I studien som ungdommene deltok i, var konteksten et lysregulert veikryss der føreren fikk gult lys.

– Midt inne i hjernen ligger det som kalles det limbiske system - selve senteret for emosjonene våre, og mellom disse to delene i hjernen foregår det en dialog, forteller Moe.

–Hele livet gjennom må vi foreta avveininger, og det er alltid knyttet mange følelser til dette. Mange ganger tar følelsene overhånd, man tar risiko og handler overilt og dumt.

Høy aktivitet i emosjonelt område

Moe viser fram en rekke bilder fra hjernescannene av ungdommene. Bildene viser tverrsnitt av høyre og venstre hjernehalvdel. Han peker på et par bilder der det lyser i to gule firkanter plassert midt i hjernen. Dette er bilder av menn i høyrisikogruppen.

– Det viser seg at samtlige testpersoner får en nevral respons når de kjører fram til lyskrysset og får gult lys. Du ser nesten at de tenker: “Åh! Hva gjør jeg nå?”, sier Moe.

–Lavrisikokjørerne vurderer og avveier mer før de bestemmer seg for å kjøre eller stoppe. Hos høyrisikogruppen dominerer motivasjonen og følelsene for å ta sjansen på å kjøre.  Disse personene opplever ikke noe dilemma. De har en drive etter gevinst, og forventer at det skal gå bra selv om de kjører mot gult. Opplevelse av belønning og utskillelse av dopamin er sterk hos dem. Det betyr at høyrisikotakerne oftere velger å kjøre på gult enn det lavrisikotakerne gjør.

Den følelsesmessige drivkraften og belønningssystemene er altså sterkere i ungdomsfasen enn senere i voksenlivet, og bremsemekanismene hos de unge er mindre regulert av frontallappen.

Mer utviklede hjerner blant risikotakerne

Et annet interessant funn forskerne gjorde, hang sammen med analyser av de anatomiske nevrale forbindelsene mellom områdene i hjernen.  Området kalles white matter og består av  fiberbunter som bidrar til at kommunikasjonen går raskt og stabilt.

– Man har lenge trodd at det nevrale nettverket i hjernen til ungdom ikke har vært ferdig utviklet, og at dette har vært årsaken til manglende helhetstenking og villighet til å ta risiko. Men vi fant at dette nettverket faktisk var mer utviklet og modent blant høyrisikotakerne enn blant de med lav risiko, sier Moe.

Han medgir at dette kan virke paradoksalt, men viser til at risikovillighet ofte er knyttet til høyt aktivitetsnivå der man utfordrer både egne fysiske og mentale evner.

– Det stimulerer igjen til læring og mestring - og til vekst i de nevrale forbindelsene i hjernen. Men det stopper likevel ikke motivasjonen til å ta risikofylte beslutninger og handlinger, sier Moe.

Få dem til å forstå

Forskerne ønsker nå å se nærmere på pedagogiske metoder som kan virke på høyrisikotakerne. Slike metoder vil ikke endre naturen deres, men bidra til en bedre balanse mellom gevinst og konsekvens, tror de.

- Det handler om å utvikle evnen til selvregulering gjennom å få de unge til å forstå hva det kan innebære å ta risiko. Vi har også ambisjoner om å fortsette samarbeidet med Finland der det nå er opparbeidet et internasjonalt team som arbeider med temaet, sier Moe.