Utenlandske bygg- og anleggsarbeidere er 50 prosent mer utsatt for arbeidsulykker enn nordmenn. (Illustrasjonsfoto: Jens Sølvberg, Samfoto)
Kulturforskjeller gir sikkerhetstrøbbel
Utenlandske arbeidstakere på en byggeplass viser andre holdninger til sikkerhet enn nordmenn. Fast ansettelse og lengre kontrakter hjelper, hevder forsker.
Bygg- og anlegg er en av de farligste bransjene i Norge, og de siste tre årene har 27 personer dødd i arbeidsulykker.
Utenlandske bygg- og anleggsarbeidere har langt større risiko for å dø eller bli skadet på arbeidsplassen. Arbeidstilsynet viser at de er 50 prosent mer utsatt for arbeidsulykker enn nordmenn.
Av de utenlandske skadde i 2012 kom flest fra Polen, deretter fra Sverige, Tyskland og Litauen.
– Mange arbeidsgivere jobber aktivt med å bedre sikkerheten, men de fleste tiltakene går ut på å oversette retningslinjer fra et språk til et annet, sier førsteamanuensis Eirik Albrechtsen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU.
– Selv om språk er viktig, er det bare en del av problemet, sier Albrechtsen.
Han har vært veileder for Kinga Wasilkiewicz, sivilingeniør ved Sintef, som har skrevet masteroppgave om sikkerhetsutfordringer ved bruk av utenlandske arbeidstakere i bygg- og anleggsbransjen.
Wasilkiewicz intervjuet ti norske og åtte polske ansatte på norsk og polsk. De ansatte kom fra seks ulike bedrifter i bygg- og anleggsbransjen. De polske arbeidstakerne hadde vært i Norge under ti år.
Ulike sikkerhetskulturer
Mens sikkerhet kommer på førsteplass i norsk arbeidsliv, fant Wasilkiewicz ut at ønsket om å beholde jobben kom først for de flere av de polske arbeiderne.
– Det viktigste for mange polakker er å få jobben utført. De sier ja når de blir bedt om å gjøre noe, og ser heller bort fra noen sikkerhetsregler, som å ta av verneutstyr eller bruke stige i stedet for stillas når det er knapt med tid, sier Wasilkiewicz.
En av arbeiderne sa at om det er dårlig med plass og vanskelig å komme fram der han skal sveise, «må man jo ta av hjelmen for å kunne stikke hodet inn».
Wasilkiewicz forteller at mye handler om forventninger:
– Når man er polsk, er det for det første forventet at man skal kunne utføre alle slags arbeidsoppgaver. For det andre er kommunikasjonen mellom sjef og arbeider helt annerledes i Norge enn i Polen. I Norge handler det om dialog. I Polen tenker arbeideren at sjefen har rett, og mukker ikke.
En polsk fagarbeider uttrykker det slik: «De er vant med at polakker gjør alt, og ikke sier nei. Iblant så krever arbeidsgiver det også. Siden markedet er fullt, er de ansatte redde og gjør det de får beskjed om».
Rapportering av uønskede hendelser er viktig innenfor helse, miljø, sikkerhet (HMS), men polakker melder sjelden fra om avvik. Dette oppfattes som å sladre på en kollega.
Noen oppgir at de oppfatter småhendelser som en del av jobben, og at kun større ulykker er nødvendig å rapportere. «Det kan jo skje at noen får en metallflis i øyet, men den kan jo komme inn fra siden selv med vernebriller på. Men det er jo bare sånne små-situasjoner.»
Kultur like viktig som språk
Når det gjelder fremmedarbeidere i bygge- og anleggsbransjen har fokuset ligget på språk og språkopplæring.
– Men kultur og holdninger er minst like viktig, mener Wasilkiewicz.
– Slike forhold er ikke så tydelige, og det er vanskeligere å komme med konkrete tiltak. Muligens skyver man derfor problemet over til å handle om språk.
Albrechtsen sier at funnene til Wasilkiewicz går på tvers av tidligere internasjonal forskning, som har fokusert veldig på språk.
– Arbeidsgivere må også arbeide for at polakkene forstår sikkerhetskulturen, sier han.
Ifølge Wasilkiewicz er det å påvirke slike rammebetingelser en lang prosess, men på ingen måte umulig.
– Det handler om å anerkjenne ulikhetene mellom kulturene, slik at man har samme utgangspunkt for å arbeide med utfordringene. I tillegg må man bygge inn kontinuitet, integrasjon og sikkerhetskultur i hvert enkelt byggeprosjekt, sier hun.
Ansatt eller innleid?
Wasilkiewicz forundret seg over at både fast ansatte, midlertidig ansatte og innleide arbeidstakere falt inn under kategorien utenlandsk arbeidskraft og blir sett på som en homogen gruppe.
– Det blir ikke gjort noen spesielle skiller mellom disse undergruppene, men i arbeidet mitt ser jeg forskjeller innad i gruppene, sier hun.
Et eksempel er grupper av arbeidere som leies inn for en kort periode. Disse holder seg gjerne for seg selv og beholder sine vaner og uvaner fra hjemlandet. Arbeiderne er her for å gjøre en oppgave, har familie i Polen – og reiser så ofte som mulig hjem. Det eneste kravet til gruppen, er at de må ha en person som snakker norsk eller engelsk, så han kan oversette til de andre.
– Som innleid i en ren polsk arbeidsgruppe, mister de ansatte muligheten for å bli kjent, lære språk og fange opp sikkerhetskulturen i bedriften. Og med korte kontrakter kommer det også konkurranse inn i bildet og jakten på nye prosjekter.
– Det kan igjen føre til at arbeiderne blir velvillige og strekker seg langt i arbeidet – også ut over sikkerhetsmarginene, sier Wasilkiewicz.
Med lengre kontrakter mener hun at samarbeidsklimaet blir et helt annet. I intervjuene oppga for eksempel både norske og polske ansatte at det å kjenne hverandre virket positivt inn på kommunikasjonen.
– De som har lettest for å endre holdningene sine er polske arbeidere som bosetter seg i Norge. Som ansatte blir de bedre integrert i bedriften og investerer dermed i sikkerhetstiltak.
