En markmusfrøken alene med barna. Uten en partner er det ingen som kan passe på at ikke hun får besøk fra en annen kavaler.  (Foto: Aubrey Kelly/Cornell University.)
En markmusfrøken alene med barna. Uten en partner er det ingen som kan passe på at ikke hun får besøk fra en annen kavaler. (Foto: Aubrey Kelly/Cornell University.)

Gener gjør gnagere utro

Men både de trofaste og de upålitelige kavalerene klarer seg fint når de skal videreføre genene sine. 

Publisert

De vesle gnagerne microtus ochrogaster, en type markmus, er stort sett trofaste partnere som tar godt vare på barna sine.

Det finnes selvsagt unntak. Noen ganger hender det seg nemlig at hannen tar en liten avstikker innom en annen hunn.

Men hvorfor velger noen mus å være trofaste mens andre oppsøker flere partnere?

Forskere fra University of Texas at Austin er temmelig sikre på at svaret ligger i genene.

Genet som er skyld i alt

Gener: De kan si nesten alt om hvordan vi ser ut, men de kan også si en hel del om hvordan vi oppfører oss.

Hos nettopp denne arten av markmus er det særlig ett gen som er årsaken til at mange babymus har ukjent opphav. Genets virkninger har vært kjent ganske lenge, og vi mennesker har også en variant av det. 

Hos markmusa handler det om signaler som blir sendt inne i hjernen. Signalet styres av et bestemt hormon som fester seg på en mottaker i hjernen. Blir dette signalet blokkert, forsvinner de sterke båndene mellom monogame musepar.

Trofaste hanner har flere av disse mottakerne enn utro hanner har, viser forskningen. Og antall mottakere styres av genene.  

Denne sammenhengen er ikke ukjent. I et tidligere forsøk fikk halvparten av en gruppe utro markmus ekstra mengder av disse mottakerne. Forskerne satte disse hannene inn sammen med en hunn som etter hvert ble hannens faste partner. Da han fikk muligheten til å velge en ny, ukjent hunnmus, valgte han stort sett å forbli trofast.

Den andre halvparten av markmushannene forandret ikke atferden sin i det hele tatt.

Både utroskap og trofasthet har sine fordeler og ulemper. Men nå har forskere spurt seg selv: Hvordan kan begge atferdene overleve naturlig seleksjon? Ville ikke den ene typen atferd utkonkurrere den andre ved å bli ført videre til flest unger? Det har de forsøkt å svare på i en studie, som nylig ble publisert i tidsskriftet Science.

Hva lønner seg: Én eller flere partnere?

Fordelen med å være trofast er at hannmusa kan beskytte barna sine og tillegg være ganske sikker på at det er hans egne barn han passer på. Men én partner begrenser muligheten til å spre genene så mye som mulig.

Det kan derimot den utro musa sørge for. Han kan få flere unger med flere partnere og øke sjansene for at genene hans blir videreført. Men når han uteblir fra redet, kan hunnmusa få besøk av en annen hann. Dermed blir det usikkert om det egentlig var hans gener som vant fram til slutt.

Genet har for øvrig ikke samme virkning hos hunnmusene.

Ifølge forskerne bak studien viser det seg at strategiene like gode. De tror det gjør musene bedre rustet til å håndtere variasjoner i bestandene. Altså når bestanden er høy, vil hannen ha større sjanse til å treffe flere hunner. Er bestanden lav, vil hannen dra fordeler av å holde seg hjemme, siden sannsynligheten for å finne flere hunner er blitt lavere.  

– Jeg ville ikke blitt overrasket om det var mange ulike genetiske varianter som har blitt bevart av seleksjon på samme måte som dette. Det kan godt hende at vi finner et tilsvarende mønster i sosial oppførsel, inkludert forskjeller i personligheter, i mange ulike arter, sier Steven Phelps i en pressemelding.

Phelps er en av forskerne bak denne studien. Men oppdagelsene hans slutter ikke her.

Roter seg bort

Phelps så nemlig at hannene som oftere var utro, også hadde dårligere oversikt over omgivelsene sine - han husket ikke hvor han hadde vært før. Antakelig på grunn av det samme genet. 

Fordi hannen ikke husket hvor han hadde vært før, bevegde han seg over et mye større territorium enn sin trofaste motpart. Da økte sannsynligheten for å treffe flere damer.

Forskerne bak studien tror hannen rett og slett glemte av hvor partneren hans holdt til. Skulle han være så heldig å finne en singel hunnmus mens han var på leting, slo han gladelig til.

Slik tror de det henger sammen: Et sosialt eller seksuelt møte utløser det førnevnte hormonet. Mengden av mottakere hjernen har for dette hormonet avgjør igjen hvor sterk opplevelsen av dette møtet er for hannmusa. Få mottakere gjør at musa får lite inntrykk av møtet.

Altså greier ikke musa å knytte noen sosiale referanser til det området hvor møtet fant sted. Da blir det vanskelig å huske hvor du har og ikke har vært. 

Hva med mennesker da?

Som nevnt ovenfor har altså vi mennesker en motpart til dette genet. Betyr det at utroskap ligger i genene våre også?

Genet det er snakk om, er det såkalte AVPR1a. Navnet ruller ikke akkurat av tungen, men denne delen av arvestoffet vårt kan visstnok kobles til mye rart. Vi har alle genet, men det kan være bygd opp på litt forskjellige måter. Det er disse variasjonene som utgjør forskjellen.

Blant annet viste en studie at folk med en bestemt versjon av genet oppførte seg mer selvopptatt enn de uten denne varianten. Forskerne omtalte versjonen for hensynsløshetsgenet.   

I Sverige ble det publisert en studie som tok for seg tvillingpar og om varianten hadde noe å si for deres kjærlighetsliv. De svenske forskerne greide faktisk å finne en ørliten forskjell mellom de som hadde den spesielle versjonen av genet. Men effekten var på langt nær like dramatisk som hos markmusene.

Studien av tvillingene viste at de med det spesielle genet hadde en litt større sannsynlighet for å bli skilt. I tillegg var det en litt mindre sjanse for at de hadde giftet seg. Denne effekten så de bare hos menn.

Tidligere forskning har også vist at noen av oss har en spesiell variant av et annet gen som gir større sannsynlighet for blant annet å være utro. Det så ut til at denne variasjonen fikk noen til å drive med risikofylt seksuell atferd fordi det gav hjernen et rush av et bestemt signalstoff som gir en følelse av belønning

Men sosiale situasjoner spiller jo selvsagt også inn. Og som daværende stipendiat ved Universitetet i Bergen, Geir Scott Brunborg sa til forskning.no da han omtalte sistnevnte studie:

– Det hjelper for eksempel å være attraktiv når man skal være utro. Noen som ser veldig dårlig ut, kan ha så lite impulskontroll de vil, men det betyr ikke nødvendigvis at de er mer utro enn andre.

Referanser:

Lim, M.M (et al.) Enhanced partner preference in a promiscuous species by manipulating the expression of a single gene. Letters to Nature (2004) Sammendrag.

Okhovat, M. (et al.) Sexual fidelity trade-offs promote regulatory variation in the prairie vole brainScience (2015)

Ophir, A.G. (et al.) Variation in neural V1aR predicts sexual fidelity and space use among male prairie voles in semi-natural settings. PNAS (2007) 

Robinson, G.E. Perspective: Dissecting diversity in the social brain. Science (2015)